— Anette Basso

Archive
November, 2013 Monthly archive

I helgen skal jeg ikke jobbe. Da skal jeg drikke øl og se Hard Skin. I Oslo. Sammen med bra folk. Yes.

Read More

Jeg har sminket meg stort sett hver dag i snart 15 år. Jeg går (helst) ikke ut av huset uten sminke. Sånn er det.

“Bare is beautiful”, “less is more”, “no-make-up make-up” – nå er det trendy å vise sitt sanne ansikt. Den usminkede Sannheten. For sminke er jo løgn? Juks, bedrag og fanteri? Jeg har skrevet litt om dette tidligere her.

Det skal være rent og naturlig. Ansiktet like fritt for tilsetningsstoffer som rawfood-smoothien du helst skal spise til frokost. Det er ikke bare sminkebloggere og motemagasiner som omtaler trenden, også New York Times hadde nylig et oppslag der de hevdet at “going bare makes a strong statement”. De ulike sakene illustreres av modellfjes med kun et hint av sminke. Kanskje litt gelé i øyenbrynene, et lite sveip av gjennomsiktig gloss, et hint av transparent pudder og highlighter på strategiske steder. Som på Isabel Marant-visningen:

Jeg vet ikke hvordan ståa er hos deg, men jeg er ikke en supermodell. Jeg er ikke 20 år gammel, ikke har jeg en jevn hudtone og som regel er jeg litt underernært på søvn. Jeg drikker masse vann og bruker passe mye penger på hudpleie, og tar tilskudd av ting som lukter vondt men som skal gjøre meg godt.

Jeg prøver å se bra ut (for hvem og hvorfor kan vi gjerne diskutere nærmere, fuck patriarkatet liksom). Men uten sminke så får jeg det ikke til. I mine øyne. Og andres.

Ved en anledning måtte jeg haste til jobb, jeg hadde forsovet meg og fikk ikke tid til å ta på sminke. Litt mineralpudder og tannpuss var alt jeg rakk. “Er du syk”, spurte min kollega meg. Jeg har ikke forsovet meg siden.

Så jeg velger å sminke meg. Jeg har tid, lyst og penger til å prioritere det. Paradoksalt nok bruker jeg mindre tid og penger på makeup jo større interessen min har blitt. Jeg kan spandere timesvis på å reseache den perfekte plommefargede liplineren, men har kuttet ned tiden foran speilet og budsjettet betraktelig. Det er sikkert bra, uten at jeg helt kan peke på hvorfor.

Kjendiskvinner (som for noen kanskje er et slags forbilde) står frem i sosiale og andre medier med sitt sanne ansikt. Den sminkefrie kvinnen (såfremt hun har et utseende som fra naturens side vil falle inn under konvensjonelle forståelse av “pent” i vårt samfunn) hylles for at hun er så ekte, at hun tør, at hun frigjør seg (for en stakket anledning i det minste).

Jeg vet ikke hvor fri eller ufri min rosa kremrouge fra Max Factor gjør meg. Jeg føler meg ikke noe modig uten mascara. Bare mindre stilig og mer selvbevisst.

Sminkepungen din er ladet med mening, der finnes også en sosial og politisk kontekst rundt noe så overfladisk som foundation. Du kan bli bedømt som mer kompetent i jobben din dersom du gjør en innsats for å fremstå som attraktiv. Det koster både tid og penger. Og det gjelder kvinner i mye større grad enn menn. Som NY Times påpeker fører dessuten den sminkefrie trenden med seg at pengene heller havner i hudpleieindustrien. Jaget fortsetter og noen tjener store penger på jenters usikkerhet. Min egen inkludert.

Nettstedet Jezebel reflekterer titt og ofte over kvinner, idealer og skjønnhetsindustri, og i en artikkel pekes det mot en mulig løsning:

“The best we can do is continue to work toward autonomy, to give each other the space to sort out how we manage our own notion of what beauty is, and to work toward owning the machine.”

Jeg eier kanskje ikke maskinen ennå, men jeg eier nok innsikt og trygghet på meg selv til å vite at hvordan jeg ser ut ikke er mitt viktigste bidrag til omverdenen. Og jeg eier den perfekte røde leppestiften i NARS Velvet Matte Lip Pencil i fargen Dragon Girl.

Som et avsluttende apropos i disse Hunger Games-tider: hva med å kjøre en full Effie Trinket til helgen? Hm? Sykt utrendy for den som virkelig tør. Og gøy.

Read More

21 år gamle Jane fra Kristiansand mener Norge blir mindre norsk for hver dag som går. Tradisjonen og kulturen vitrer hen. Jane er bekymret og blogger om det.

Innvandrere som oppfører seg pent kan bli, de andre må dra. Poenget til Jane er:

“Jeg mener det er på tide vi gjør landet “vårt” igjen slik det var før! Våre forfedre kjempet ikke for Norge for at det skulle falle sammen og bli bokstavelig talt renovert og gitt bort til innvandrere og asylmotakere. Vi må snart “sperre” grensa og sile ut dem som virkelig ikke burde være her.” 

Jane har fått gjennomgå i min twitterstrøm. Men heller enn å peke på rettskriving og veive med rasismeflagget kan vi heller ta en titt i kommentarfeltet og se hvor mange som uttrykker enighet med det hun skriver. Trolig en hel del unge mennesker, vanlige folk fra vanlige familier, jenter, gutter, muslimer, afrikanere. Og idioter:

“Æ må nu bare spørre dokker kor i det svartsvidde hælvette dokker klare å finne ut at det innlegge hær e rasistisk ? Ta nu å se på statestikken over krimminalitetn i norge! Trur ikke dokker e så trangsynt vis dokker har en datter som blir voltatt av en gjæng med utlenndinga. Å før å ikke snakke om dæm som har blitt det. Næi det e rætt å slætt tragisk det som jolde på å skje med vårt kjære land!”

Og denne:

“Nordmenn for nordmenn, kina for kinesere, russland for russere og midtøsten for muslimer!! Jeg skjønner ikke åssen dere som er etniske nordmenn kan ta side med muslimer og hvor synd det er på de?? Få dritten ut av landet vårt, før vi snart må forandre selv det Norske flagg for at de finner det støtende mot Islam!! Jeg er dritt lei av å se flere muslimer og innvandrere enn nordmenn hvor enn jeg snur meg i Oslo, Lillestrøm, Strømmen osv osv ,, NÅR SKAL DERE VÅKNE?? DE TAR OVER LANDET VÅRT!!”

Andre reagerer med å føle seg fremmedgjort. De føler på kroppen at flere tenker som Jane og dette påvirker identitetsforståelsen deres:

“Vi bor her med dere, og jeg skjønner godt om noen provoserer, men dette gjelder ikke alle!! det er så hardt å ikke kunne plassere meg selv. Jeg er verken fra midtøsten, eller fra Norge tydeligvis. Jeg føler meg ikke 100% hjemme noe sted! Det er hardt..klarer aldri å bevise nok at jeg ikke er ”typisk utlendning”, for fordommene er der uansett jo.. media, kommentarfelt.. over alt!”

Vi versus dere, oss versus dem.

Jeg anbefaler Jane å ta en titt på dokumentarserien Norsk Nok? på NRK, som i høst har gitt nyttige og nære innblikk i hvordan innvandrere og nordmenn lever side om side med hverandre (i Oslo, vel å merke). Integrering, segregering, konflikter oppstår, relasjoner bygges. Noen har bodd i Norge i over 20 år uten å ha en eneste norsk venn.

Kanskje øker forståelsen for at der finnes folk i samme nabolag som “oss” som lever på en annerledes måte, både med tanke på etnisk bakgrunn, sosio-økonomiske forhold, kulturell praksis, religiøs tro, forståelse av kjønn, arbeid og status. Kanskje folk som Jane kan ta et steg tilbake og forsøke forstå. Det er ikke enkelt. Det er ikke å være naiv. Det er å vise respekt. Og det må gå begge veier. Har vi noe annet valg?

Jane møter ikke uventet støtte i facebookgruppen til SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge), og velger å svare i kommentarfeltet:

janeteland

Jeg håper Jane er klar over hva slags ytringer og aktivitet som ellers foregår i denne gruppen når hun velger å tre inn i diskusjonen. Jeg har scrollet gjennom denne siden mange ganger, og forsøkt å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Hva er de så redde for? Hva er det de ønsker å bevare? Har de rasjonelle forslag til hvordan vi skal kunne gå fremtiden i møte?

Enn så mye Jane og hennes støttespillere drømmer seg tilbake til det gamle, gode Norge der alt var likt og enkelt og greit (?) så snur ikke samfunnsutviklingen. Norsk kultur er i endring, har alltid vært det, vil alltid være det. Det kan gjøre vondt. Men det skjer.

Read More

Jeg er stolt innehaver av et knippe studiepoeng i ymse kjønnsfag. Naturlig nok har jeg da lest en liten hyllemeter med feministisk faglitteratur. Hjemme har SCUM Manifesto sin plass i bokhyllen, sammen med queerteori, norsk likestillingshistorie, og Marilyn French’ “The Womens Room”. Sistnevnte er en murstein av en roman, og fremdeles ulest. Skjerpings, Basso.

Et par blogginnlegg tilbake omtalte jeg “Alltings Början” som en feminstroman. I en kommentar spør superblogger og Mallorca-elsker Ingvild Telle om jeg har tips til flere feministromaner. Og nå spør jeg dere om det samme.

Men hey, hva er en feministroman? En roman skrevet av en feminist? En roman der feminismen som ideologi er uttalt? En roman om feminister? Jeg er usikker. Litteraturteori er ikke mitt fag. En problematisering omkring kjønn bør i alle fall være tilstede i fortellingen.

Hva med “Amtmannens Døtre”? Er Simone de Beauvoirs “Gjesten” en feminstisk roman? Helene Uris “Kjerringer” fra 2011? Alle disse har jeg lest. Kjør meg opp med gamle, nye, norske, internasjonale, nordiske, lavmælte, provoserende, ukjente, omdiskuterte feministromaner. I mellomtiden kan jeg kanskje begynne med mursteinen fra Marilyn French.

Read More

Third Uncle. Opprinnelig en låt signert Brian Eno, før Bauhaus gjorde en (etter min mening) enda bedre versjon. Mørkere med mer pønketrøkk om du vil. Nå er den tilbake i Girls Names´drakt. Sløyere i kantene, mer Eno. Fremdeles fryktelig fin.

Read More

Anti-voldtektskampanjen Kjernekar har fått stor oppmerksomhet i løpet av det siste døgnet. Kripos er initiativtaker, og kampanjen retter seg hovedsakelig mot gutter og menn. Budskapet er at du skal passe på:

“40 % av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest. Vær en kjernekar – følg med litt ekstra når det er fest og si fra når noen mister kontrollen”

YES! Det er på tide med en kampanje som gjør voldtekt til mannesak og ikke bare kvinnesak, og som bygger på omsorg fremfor frykt. Å avmystifisere Voldtektsmannen og få frem at de fleste av oss kan havne i en slags seksuell gråsone, særlig når det er alkohol med i bildet. Det er likevel et par ting som skurrer eller murrer i bakgrunnen her.

“Å miste kontrollen kan skje alle”. Ooops, jeg mistet kontrollen og voldtok noen? Oooops, jeg mistet kontrollen og ble voldtatt? Jaja, sånt kan skje alle? Formuleringen som benyttes i kampanjeteksten er litt uklar.

– Fylla har skylda? En kjernekar jeg kjenner sa: “Det blir litt kjipt å si at alle kan bli en voldtektsmann, bare de drikker nok”.

– Selv føler jeg også at jeg ikke aller mest behøver å bli passet på (av en mann), men at menn passer på å ikke voldta.

– Det er alltid Noen Andre som voldtar. Ikke du, nei selvsagt, du er jo en kjernekar.

Kjernekar er en snill kampanje som ikke provoserer. Om kampanjen hadde rettet seg direkte mot overgriperen mistenker jeg at majoriteten av menn hadde følt seg fremmedgjorte. “Vær en kjernekar og ikke voldta”? “Vær en kjernekar og ikke ha sex med noen uten samtykke”? Det er kanskje en kampanje du selv kan føre blant deg og dine, som foreldre kan føre ovenfor sine barn og lærere til sine elever.

Kjernekar er en bra begynnelse, og et prisverdig initiativ med bra timing. Jeg håper at flere menn vil tenke at voldtekt er en sak som angår dem, som angår vennene deres, og at den blir snakket om på guttevorspiel og på puben. Ja takk til bevisste kjernekarer.

Lik Kjernekar her!

Read More

Mat og mannelabb.

IMG_3404IMG_3486IMG_3565IMG_3664IMG_3726

Read More

Når bra folk sier at de leser en bra bok er det verdt å lytte. For en stund tilbake nevnte Ingvild Telle i en bloggpost fra Mallorca at hun holdt på å lese “Alltings början” av Karolina Ramquist, en for meg helt ukjent tittel og forfatter. Men Ingvild er kul, og etter å ha lest litt om boken virket den også kul, kul nok til at jeg bestilte den på nettet. Svenske pocketbøker er billige y’all! Under femtilappen!

borjan

Jeg sluker ikke bøker i samme tempo som før. Jeg vet ikke om det skyldes mangel på tid eller dårlig prioritering. Eller kanskje dårlige bøker. Eventuelt en kombo. Kanskje har det også noe med at jeg ikke tør å gå på biblioteket fordi jeg har utestående lån som har forfalt for lenge siden. Amnesti, please.

“Alltings Början” er ferdiglest. X antall eselører markerer alle de gangene bybanen nådd min endestastjon og jeg må gå av. Ut av vognen, ut av fiksjonen, ut i virkeligheten. Skjønt, jeg bærer boken med meg, ikke bare i sekken men også i sinnet. Historien om jenta som blir voksen og forholdet til mannen som er så feil men så riktig samtidig vekker en viss gjenkjennelse. Nittitallskoloritten er velkjent, det svenske språket lett å forstå, og referansene til feministisk litteratur og tankegods familiære. Mange av tingene hovedkarakteren Saga gjør har jeg selv gjort – et tiår eller to senere.

Saga er bevisst på kjønnsmaktordning og genussystem, hun er datter av en radikalfeminist men ambivalent til morens idealer. Hun speider gjennom røyklagte klubblokaler etter den ene Mannen mens venninnene “blir” lesbiske og flytter inn i feminstistkollektiv. Hun blir betatt, besatt, og forsøker overbevise seg selv (og andre) om at det er hun som har kontrollen. Historien fremstår selvbiografisk á la Knausgård og er skrevet med en viss…etterpåklokskap.

“Alltings Början” er en oppvekstroman fra Individualismens tiår, en roman som lukter CK One og høres ut som cd-hylla til den kule storesøsteren du aldri fikk. Primal Scream, Saint Etienne, Suede, Massive Attack, Fugees. En roman om “nöjesreportere” og festfiksere, om eldre menn og unge jenter. Om rastløsheten mot slutten av kvelden, jakten på noe nytt. Om å egentlig ville noe annet enn det man bør, om makt og frigjøring, om teori versus praksis. Den er ingen brannfakkel, men den er morsom, ærlig og kul.

Read More

Du ødelegger kjærligheten! Det mener i alle fall sexolog Kristin Spitznogle.

På bloggen sin mener hun det er “på tide med et oppgjør med det som også utgjør feminismens destruktive tankegods”. Likestillingen har ikke ført til likeverd. Feminismen frigjorde kvinnen fra mannen og skapte “meg-generasjonen” påstår Spitznogle, “en generasjon kvinner som fornekter sine naturlige behov for kjærlighet og trygg tilknytning”. Og den generasjonens kvinner sliter. Fordi:

“Vi prøver å være overmennesker – vi skal fortsatt være perfekte mødre og bake cupcakes, vi skal ha hjem som kan fremstilles i interiørmagasiner, vi skal så i tillegg ta doktorgrader og ha beundringsverdige karrierer, vi skal være fantastiske elskerinner, vi skal være frilynnede og drikke vin hele natten, vi skal være evig-unge skjønnheter og ikke se ut som om vi gjør noen av delene. Det er et tyranni, og vi har skapt et kvinnelig monster-ideal”

Jovisst finnes det et press mot kvinner i alle aldre, av ulike slag. Ubønnhørlig merkes dette på kroppen verden over hver eneste dag. Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Feminismen kan frigjøre kvinner (og menn) fra dette presset! WAHEEEY!

Jeg ble mye mer bevisst på at disse idealene er uoppnåelige/uønskede jo mer jeg identifiserte meg som feminist. Jo mer jeg leste desto mer forsto jeg, og det ga meg mot til å handle. Feminismen har gjort meg gladere og friere, og har gitt meg mer overskudd til å tenke og bry meg om annet enn cupcakes. Cupcakes gjør meg ikke glad og fri (leppestift derimot, det gjør meg veldig glad). Kanskje ikke en doktorgrad heller.

Likestillingen har i følge Spitznogle ødelagt forholdet mellom kvinner og menn  – “troen på at vi må være like genererer nemlig en manglende respekt for, og fornektelse av våre grunnleggende behov for, de kvaliteter det andre kjønn besitter”.

Kvinner har et grunnleggende behov for de kvalitetene menn besitter –  og omvendt. Hvordan Spitznogle da kan forklare homofil og lesbisk kjærlighet forblir uavklart. I hennes verden tiltrekkes motsetningene av hverandre. Det å nikke anerkjennende til at kvinner og menn er fra heeelt ulike planeter er utgangspunktet for “et nært og sterkt liv sammen”.

Kall meg en krakk, men hva søren. Kall meg også en feminist. Kall meg en som ikke har noe trøbbel med å se en partner (og andre) som et likeverdig menneske, som kan være lik og ulik meg selv, være enig og uenig med meg. Jeg vil ikke dele min kjærlighet med noen fra en annen planet. Det tror jeg vil funke heller dårlig. Jeg tenner ikke på aliens.

Vær stolt av å være kvinne, sier Spitznogle. Jeg er født som kvinne. Og trives med det. Men det er ikke noe jeg har oppnådd. Hva med å være stolt av ting jeg kan og gjør? Hva i huleste ligger i begrepet “å tillate seg selv å være kvinne”?

Kvinne skal også la mannen være mann. Spitznogle sier: 

“Husk at menn er “enkle” vesener som kommer fra en kvinne; som er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; som alltid vil lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således alltid hige etter en kvinnes aksept og beundring”

Foruten en overdreven bruk av semikolon er det mye som gjør meg uggen i dette lille avsnittet. Gi nå faaaaen i å undervurdere menn på den måten. At mannen er “enkel” brukes bare som en felles unnskyldning for å være en idiot. “Hehe, han er jo bare en mann”. Nei. Menn er mennesker og det skal stilles menneskelige krav til menn. Og ouuuh, mannen vil beundres, o la la. Da får han gjøre noe beundringsverdig da.

Jeg er så lei av å forklare kjønn og kjærlighet i motsetningspar. Ja, kjønnet ditt er utgangspunkt for hvordan du erfarer og blir forstått i verden. På godt og vondt. Vi er mer like enn ulike. Vi deler de samme følelsene, av skuffelse, eufori, sorg, sinne – og forelskelse.

Kanke vi alle bare være huuuumans og være glade i oss selv og hverandre da liksom. Og være feminister såklart.

Read More

Gårsdagens tragiske hendelse går som forventet ikke upåaktet hen i Facebookgruppen til Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN). Dette er et tilfeldig utvalg av kommentarer. Sånn er det.

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.15.46

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.15.23

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.13.35

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.12.49

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.55

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.31

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.02

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.10.14

Read More

FKA twigs. Hun som også hadde den nydelige “Water Me”. Så ikke denne før nå jeg. Kremt.

BRB må bare…gå en tur.

Read More

Hjerteslag. Igjen. Blir det enda bedre enn forrige gang? Fisk frem femtilappen fra lomma. Vi ses på Kvarteret i kveld. Kom så.

Bonus: passe ferskt intervju med de pene guttene på Studentradioen i Bergen her.

Read More