— Anette Basso

Archive
September, 2013 Monthly archive

Om to små uker er jeg tilbake i London. Om to uker står jeg på Hampstead Heath og skuer utover byen jeg er blitt smått glad i. Da har jeg ferie. Ni netter sammen med han som jeg er blitt veldig glad i. Musikk, mat, øl, fotball, hotellseng, brunsj, nye sko, rusleturer langs kanalen, mer øl, null jobb.

Himmelen.

IMG_2738

IMG_1912

IMG_2728

Read More

Kollega på Den Mindre Relevante Deltidsjobben står ved pulten min for å spørre meg om noe. Der ligger denne boken, nettopp ferdiglest.

“Uff”, sier han og peker med et skjevt smil, “du må ikke lese om sånne triste ting”. Han retter seg opp og går videre, jeg svarer med et tamt “hehe”.

“Hehe”? Det jeg burde ha svart, i en ideell verden der jeg hadde Talens Gave (funfact: jeg er flink å skrive, elendig å snakke) var:

“Ja, det er trist å lese om hvordan mennesker (i hovedsak kvinner) får verdigheten sin krenket, noen ganger livet ødelagt, av en overgriper. Hvordan både kvinner og menn, samt rettsvesen og politi, sliter med å forstå gråsonevoldtekt, hvordan vi skiller mellom “verdige” og “uverdige” offere. Det er skikkelig trist å lese at det skjer mellom 8000-16.000 voldtekter hvert eneste år i Norge, der rundt ti prosent av dem blir anmeldt. Og at kun 12 prosent av disse anmeldelsene ender med fellende dom. Det er skikkelig trist at det er tilnærmet straffefrihet for å voldta, særlig når man voldtar noen man kjenner fra før. Er du ikke enig, kjære Mannlige Kollega?”

Kollega hadde sett på meg med vide øyne og stotret “eh…jo?” før jeg fortsatte:

“Er det ikke trist å tenke på at du kanskje kunne ha begått et overgrep, at du kanskje har gjort det uten å helt vite om det? Har du, kjære Mannlige Kollega, noen gang har sex med en annen som ikke aktivt har gitt sitt samtykke til det? Kanskje havnet i en seng, hatt lyst, gjennomført det, og vært bittelitt i tvil om at den du hadde sex med kanskje ikke hadde så lyst? Kanskje du var full, kanskje h*n var likeså? Er det ikke trist å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde fått noen konsekvenser for deg, kun for h*n?”

Kollega hadde kanskje svart, som mange andre gutter jeg har diskutert gråsoneovergrep av typen nachspielvoldtekt med, at jooo, det var trist, men også ganske forståelig, det er jo ganske vanlig…

“HVORDAN I HELVETE SYNES NOEN DET ER OKEI Å TVINGE, MASE ELLER TRUE SEG TIL SEX MED EN ANNEN PERSON??? HVA FAEN FÅR MAN UT AV Å LIGGE MED NOEN SOM IKKE ER ÅRVÅKEN NOK TIL Å SENDE SIGNALER OM HVORVIDT DET ER GREIT AT DU HAR SEX MED VEDKOMMENDE?”

Stum kollega.

“Og vet du, det eneste som gjør noen utsatt for et overgrep er å være i nærheten av en overgriper.” 

Det er en faktasetning som fortjener å bli gjentatt. Til kolleger, til venner, til sønner, døtre, kjærester, folk som skal velge ut strykemerker til russedressen. Ikke ha sex uten samtykke – er du i tvil, dropp det. Ikke snakk til meg om hvordan jeg skal unngå å bli voldtatt (det finnes nok av de som gjør det), snakk om hvordan du skal unngå å voldta.

Menn MÅ være med i samtalen, menn har ansvar for å forebygge voldtekt. Ikke bare den Store, Skumle (Mørke) Voldtektsmannen, men vanlige gutter, menn, fedre, sønner. Få av dem vil begå overgrep, flere av dem vil befinne seg i gråsoner, noen har kanskje allerede vært der.

Min kjære Mannlige Kollega inkludert. Kanskje jeg skal legge Bak Lukkede Dører – en bok om voldtekt på pulten hans. Kan hende han blir litt trist da.

PS. Lære mer om menn som har begått voldtekt? Her er en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra tidligere i år.

PPS. Historier fra menn som har blitt voldtatt? Mannlige bidragsytere til Project Unbreakable, via Buzzfeed.

Read More

Read More

Det er uunngåelig blitt høst, skjerf og ullplagg ser igjen dagens lys (det blir stadig mindre av det), duftlysene flakker, og Thomas Dybdahl er faen meg tilbake med ny plate. Men drit i ham. Den beste oktoberplata kom allerede i august. Den heter “En pause fra evigheten”.

Sensommerutgivelsen fra Utakk (releasefesten var 31.august) er i ferd med å bli en av tidlighøstens favoritter. Jeg skrev i juli et par linjer om musikkvideoen til “Ole Bull 2.0” – et sommereventyr av en sykkeltur gjennom Bergen by. Det er en skikkelig fin låt. Og Utakk har flere på lager. “Forbannelsen” er på tung rotasjon for øyeblikket.

Den nevnte releasekonserten fant sted på Victoria. Passelig perfekt location, fullt av folk som var spente og kjente. Jeg hadde hørt albumet et par ganger før konserten. Fin plate, som krever litt tålmodighet. “Litt kjedelig”, kom det fra min sidekvinne underveis i første lytt. “Helt innforjævlig bra”, var dommen fra en annen.

Utakk er mer tidløst enn trendy, mer globale enn lokale. Små snutter av fremmede språk, referanser til New York, London og Berlin. På klingende bergensk, av en stemme som kan gå dypere enn de fleste. Jeg liker stemmen til Øystein. Og det snedige tekstuniverset han leverer. På Vic´en var han tryggheten selv, hele bandet virket mye mer rutinerte enn man forventer av noen som har releasekonsert.

Jeg har en tendens til å kjede meg lett under konserter som ikke innbærer skriking og moshpits. Jeg kjedet meg ikke på puben i Kong Oscars gate denne kvelden. Jeg tør til og med påstå at det var enda bedre live enn på plate. Her er forresten et bilde knipset av Kristoffer Øen:

kristoffer_oen-2013-08-31-web--3(1)

Jeg putter dermed Utakk inn i en av høstspillelistene mine, sammen med Thåström, Interpol, Broken Bells, Arcade Fire. Blant menn som synger om kvinner, om venner, om liv og død og kropp og skuffelser. Indierock med små drypp av sval synth og deilig gitardriv.

Jeg ønsker meg en ny ullgenser som ikke klør og et duftlys som lukter tobakk og sjø. Og denne plata på vinyl:

Read More

Hello boys and girls! I kveld skjer det svære greier på Landmark, hvor blant annet dette blide åsynet skal spille plater/snurre Spotify i vill Cosylan-rus:

Bilde tatt 21.09.2013 kl. 11.08

Hun til høyre altså. Det blir helt sjukt.

For sjekk ut: favorittmagasinet FETT skal slippe sin nye utgave, og samtidig blir det bokslipp for Antibloggeren Magnhild. Hvis du ikke har fått med deg den fantastiske (og fiktive) antibloggerens skriverier tidligere, så har du i alle fall sjansen til å plukke opp Inger Johanne Sæterbakk og Guri Idsø Vikens “Magnhild: en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” i kveld (og i en bokhandel nær deg).

Så skal jeg spille noen låter før Cleo skal ha konsert. Det blir mildt sagt fett. Cleo er rapper, svensk, kvinne og beintøff. Hun skal også ha en workshop for AKKS denne helgen, og jeg håper det finnes noen bergensjenter med bein i nesa som har meldt seg på.

Som om ikke det var nok skal Sandra Kolstad være dj resten av kvelden og natten. Jeg fikk gleden av å dj´e med Sandra på 8. mars i år, og jeg VET at hun har noen bangerz av ymse slag på lager. DANS-BAR-HET!

Men la oss spole tilbake til begynnelsen, som er klokka 21.00. Da betaler du deg inn med en liten femtilapp (er du AKKS-medlem er det gratis!), og får servert kanapeer og gelé. Og Cosylan. Neida. Hostesaften min får du aldri.

1233129_10153282927040171_422613725_o

Read More

Jeg har en mastergrad fra Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen. En master i kulturvitenskap, og en tverrfaglig bachelorgrad i kulturformidling med blant annet emner i kjønnsstudier, historie, kunsthistorie og medievitenskap.

Noen ganger er det vanskelig å forklare den konkrete verdien av en slik type utdannelse. Jeg ble kulturviter. Andre blir advokat, lektor, sykepleier, ingeniør. Hva har jeg fått tilbake, hva bærer jeg med meg i min daglige dont (foruten flere hundretusenvis av kroner i studielån)?

Denne artikkelen hos Huffington Post, “Who’s afraid of the liberal arts?“, fikk meg til å nikke gjenkjennende, selv om forfatteren har en annen faglig bakgrunn og arbeidserfaring. Han, som meg, har studert ulike fag, arbeidet med ting som kanskje ikke synes relevant for utdannelsen eller relatert til den forrige jobben:

“And I couldn’t overemphasize how important each previous, seemingly detached endeavor has been to the one that followed.”

Kanskje er det hungeren etter å lære noe nytt, å ikke stå stille, å bli utfordret. Like mye er det evnen til å se de store sammenhengene i de små tingene.

Humaniora lærer deg å se helheten i ting. At alt henger sammen. Og det er et nyttig verktøy også utenfor universitetskorridorene, jeg bruker det hver eneste dag. Som artikkelforfatteren sier:

“Those most likely to make an impact in this new generation will have a broad, holistic knowledge base and a drive to connect disparate interests through innovative problem solving”

I humaniora finner du ikke fasiten. Tolkninger, analyser, spørsmål, en endeløs rekke av “hvorfor er det slik” og “hvordan ble det sånn”. Side opp og side ned med historie om hvordan vitenskapene har kranglet om å definere Sannheten, hvordan de tok feil, den snikende mistanken om at vi også kanskje tar feil.

De dyktigste fagfolkene jeg har møtt har vært de som tvinger tankerekken min i en helt annen retning. De mest utfordrende stundene i masteroppgaven var når hypotesene mine ikke stemte – det skjer visst ganske ofte når man forsker på mennesker og livene deres. Tenke seg til. Da må man tenke nytt.

Og den beste følelsen i verden? Når lyspæren over hodet ikke bare lyser opp men formelig kortslutter “DING! POFF! MIND BLOWN!” fulgt av erkjennelsen om at du fra nå av aldri kan forstå verden på samme måte som før.

Kunnskap bitcheeees! DEILIG!

Du, som arbeidsgiver, har bruk for humanisten. Vi gir deg ikke Løsningen, men løsninger. Vi vil tvinge deg til å revurdere, grave og se sammenhengene, du kan lære oss å jobbe konkret og målrettet, tørre å konkludere, slik at vi skaper resultater (og tjener penger) sammen. Og vi er ekstremt gode på å lese og skrive.

Du, som humanist, har lederpotensiale. Fremfor å spesialisere kan du integrere kunnskapen din, investere lærelysten din i nye felt, og bli dritgod. Du kan til og med tjene penger. Og hvis du føler at du “kastet bort” tre-fire-fem år på faget ditt så er det din egen feil – og ikke faget sitt. Åpne verktøykassen din and get to work. All erfaring du får er nyttig.

Kanskje er det denne kruttsterke kaffen som snakker, men nå ble jeg veldig optimistisk med tanke på Livet og Fremtiden. Jeg er så vidt i gang! Det er så mye å lære! Jeg deler arbeidsplass med en håndfull andre humanister! $$$! Aaarh! THANK YOU HF-FAKULTETET!

PS. I morgen begynner Forskningsdagene 2013.

Read More

Denne uken savner jeg å være en del av Studentradioen i Bergen. Phonofestivalen er i gang, og jeg kan føle forventningene helt fra radiolokalene i tredje etasje på Studentsenteret og hit hvor jeg sitter, med sår hals og sløret blikk.

Phono er i år mer skjerpet, mindre all-over-da-place når det kommer til sjangre – personlig savner jeg punk- og hardcore på programmet, men det er ikke sikkert at det er så mange andre som gjør det. Phono er en klubbfestival for små scener, satt på Kvarteret, for et publikum hovedsakelig bestående av studenter.

I år har jeg kun hørt om en håndfull av artistene. Det er greit at Phono er “smalt”, at de presenterer artister som kanskje ikke så mange har hørt om. Det beste med Phono alle de årene jeg har vært publikum har vært å nettopp snuble over noe nytt, noe jeg aldri hadde betalt meg inn andre steder for å sjekke ut.

Folk i SRIB har nemlig god musikksmak. Jeg stoler på at Phono gir meg noe jeg ikke visste jeg ville like, og er spent på Bombino, Reptile Youth, Girls Names og Kaja Gunnufsen (omtale av alle artistene her).

Det jeg derimot vet jeg kommer til å like er Makthaverskan, en av de sterkeste bookingene i år. Jeg elsker elsker elsker dette svenske popbandet, har blogget om dem tidligere, og GJETT HVA! Det eminente punkeprogrammet Gorilla skal ha livesending fredag kl. 1800 i Stjernesalen, der både jeg OG Makthaverskan skal være med. Sleng på plateboss Admir og verdens peneste pønkete popband Hjerteslag – åh, vis nåde, begeret er fullt, jeg renner over!

Det skal snakkes en del om Phono, små plateselskaper og Livet Sånn Generelt, og spilles masse bra musikk. Jeg lover å ta på meg mitt fineste radiofjes, og trosser sår hals for å spre gode vibber over eteren og i lokalet. Makthaverskan spiller kl. 23.30 samme kveld.

Andre høydare utenom konsertprogrammet:

– kunstutstilling ved festivalkunstner Simen Langeland. Seriøst, han er veldig inne på noe. Noe veldig rart, men veldig bra. Anders Røkkum stiller også ut, han lager innforjævlig fin og mørk illustrasjon- og tegnekunst, sjekk ut tumblr’en hans.

– SRIB rydder CD-hyllene, og gir bort hele platesamlingen sin gratis lørdag mellom 14-17. Sikkert mye drit, men også en hel del gull (samt et par utvalgte kredpakker)

– Musikkmagasinet ENO lager musikkmagasinradio hver kveld i Teglverket fra kl. 1945. Smarte folk.

Sjekk ut det snasne lommeprogrammet – jeg gleder meg til å være både deltaker og publikum, og henge med en haug gamle radiokjente. God Phono!

Read More

Jeg trodde jeg hadde fått en skikkelig valg-hangover. Hodet hamret, ryggen var klam, halsen klødde. Blåtirsdag. Tunge øyelokk, ambivalente magefølelser. Flimrende bilder av Christian Tybring-Gjedde og Siv Jensen på netthinnen.

Men så var jeg bare blitt småsjuk! Host host! Og det i landet som flyter over av melk og honning! Noen må gå. Jeg blir i senga.

Read More

…har skyld i at hjelmen fremdeles sitter litt trangt. For en feiring, for en kvinne.

Gratulerer med vel overstått, kjære Cecilie. Rock on.

[gickr.com]_3a85c695-c94a-ec04-e5b3-96459df67578

Read More

I dag delte Radikal Portal historien til en tidligere stuepike, som ønsket å være anonym. Hennes opplevelser fra å jobbe på et Thon-hotell er velkjente for en tidligere stuepike (eller værelsesbetjent, som det egentlig heter) og rutinert renholder gjennom hele ungdoms- og studietiden.

Gamlefar Thon rykket som kjent ut i en helsides annonse for å flagge sin støtte til FrP, hvorpå en gjeng renholdere fra hans hoteller fulgte opp med en kontramelding sponset av Rødt. Disse damene har forøvrig fått beskjed via sosiale medier at de er “sosiale tapere” og “kjerringer” som bare “kan finne seg en annen jobb”.

Vel. Denne vaskekjerringa, som er datteren til en annen vaskekjerring, kan snakke i det vide og brede om hvordan det føles å jobbe på gølvet. Merk at jeg ikke snakker for alle. Det er forskjeller både på arbeidsfolk og arbeidsgiverne deres. Det er også forskjeller formelt og hva arbeidsoppgaver angår mellom værelsesbetjenter på hotell og renholdere, men etter min erfaring handler det stort sett om det samme: å vaske etter andre mennesker.

Det er en tung jobb. Du kjenner etter en stund hvordan armer og rygg verker, selv om du vet veldig godt hvordan man best arbeider ergonomisk riktig. Du prøver å vaske gulv, skrubbe dusjkabinetter og re senger på en ergonomisk riktig måte, men det tar lenger tid. Og tid er noe stuepiker og renholdere ikke har mye av. Ikke langt på nær nok faktisk. Kaffepauser? Dream on. Overtidsbetaling? Yeah right. Gjør du det skikkelig gjør du det ikke fort nok, og gjør du det fort nok gjør du det ikke skikkelig.

På kontoret sitter ledere som presses til å levere de billigste anbudene, slik at de fortsatt kan gi folk jobb. Du må vaske flere rom, større arealer, på samme tid og for samme lønn som før. Sånn går nu dagan. Så får vi se hvor lenge helsa holder. Renholdere ligger nemlig på topp i sykefraværs- og uførhetsstatistikken i Norge.

For noen er det tungt å svelge at man jobber som renholder i et samfunn der alle helst “skal bli noe”. Du har sett hvordan enkelte viker unna med blikket når du kommer gående bak vaskevognen, hvor forfjamset de blir når du sier blidt “hei!” med dobørsten i hånda. At de automatisk snakker engelsk til deg fordi de antar at du ikke er norsk. Det er jo bare utlendinger som tar drittjobbene, sant?

Renholderen er ikke “viktig”. Arbeidsgiver vet at hvem som helst kan vaske. Arbeidsgiver vet også at renholderen er avhengig av den (lave) lønnen h*n får, og ikke vil risikere å miste jobben. Jobber innen renhold er tilgjengelige, og du trenger ikke ha utdannelse eller kunne språket. Kroppen din er verktøyet ditt. Blir du skikkelig god til å vaske kan du la hodet hvile. Da gjør kroppen jobben på automatikk. Jeg pleide høre på musikk. En god anledning til å fordype seg i den siste utgivelsen fra din favorittartist, om du vil. Eller en god podcast. Eller P4.

Hvorfor fortsatte jeg å jobbe som stuepike og renholder i så mange år? Fordi det var enkelt. Til dels fleksible arbeidstider, jeg slapp å kjede meg like mye som jeg gjorde i en kveldstom butikk, jeg var ferdig når jeg gikk hjem, jeg jobbet selvstendig men kunne velge å være sosial med andre rundt meg hvis jeg ville. Jeg kunne til tider jobbe mye og tjene mer, og spe på et slunkent studielån. No biggie. Ca$h er ca$h.

Og selv om de fleste jeg har vasket og redd senger sammen med har vært slitne har de vært rause. Vondt i ryggen? I got your back. Det finnes en haug av fine, selvironiske, hardtarbeidende og morsomme stuepiker og vaskekjerringer av begge kjønn der ute. Takk til dere.

Kjære renholder – om du liker og har lyst å fortsette i jobben din (og det gjelder ganske mange, min egen mor inkludert): se på muligheten for å organisere seg. Du kan ta fagbrev, lære hvordan du kan gjøre jobben din på en god og trygg måte, og stige i lønn. Det finnes rundt 50-60.000 renholdere i landet, og mellom 5-600 som tar fagbrev hvert år (i følge tall her og her).

Og kjære du som skal bo på hotell i helgen: vær grei mot h*n som skal rydde rommet ditt. I alle fall si hei. Og har du vært så dust at du har pisset eller spydd andre steder enn ned i toalettet – legg igjen noe jæææævlig med tips. H*n fortjener det.

Alle vil bli anerkjent for jobben de gjør. Også de som gjør “drittjobbene” (som igrunn er helt vanlige og viktige jobber). Gi dem høyere lønn, bedre arbeidsvilkår og større respekt. 

(Kan forøvrig anbefale Lotta Elstad’s “En såkalt drittjobb” som utgangspunkt for videre lesning.)

Read More

I dag begynte jeg i ny jobb. Nå er jeg tekstforfatter på deltid hos Språkfolk – en bedrift som lenge har ligget høyt på lista av drømmejobber. Språkfolk er Norges eneste reine tekst- og kommunikasjonsbyrå. Bedriften er født og oppvokst i Bergen, skapt og driftet av driftige folk med bakgrunn fra “mitt” fakultet. Humanist og businessbevisst? Javisst!

minplass

Nå bobler det av forventninger, iver etter å komme i gang – og en sunn dose prestasjonsangst. Hvor stødig er egentlig min egen språkføring? Hvordan kommer min bakgrunn og kompetanse best til nytte? Hva skal jeg jobbe med? Språkfolk leverer

– tekstforfatting

– redigering, språkvask, korrektur

– oversettelse

– kommunikasjonsprofiler/språkprofiler

– manus

– navngiving

– abonnement

– kurs og foredrag

Tjohoi! En meny av tjenester som krever både kreativitet, analytisk grundighet og/eller kommersiell appell, til en bred kundegruppe landet over. Hvorfor? Godt språk -> tydeligere profil -> mer effektivt -> økt lønnsomhet.

For å si det litt bråkjekt (og dette er kun min egen påstand)- vår kompetanse gjør at vi er flinkere enn deg til å si det du egentlig vil si. Kontakt oss om du trenger tekst eller rådgiving om måten du og bedriften din kommuniserer på.

noenord

I dag var det opplæring med boller og kjeks på bordet. Som frilanser jobber du alene, for og opp imot en kunde. Det blir digg å kunne gå til en fast arbeidsplass, møte kjekke kolleger, i lune lokaler med sjarmerende skråtak midt på selveste Bryggen. Men det blir også en øvelse i det å samarbeide, dele den kreative prosessen med andre – hvor godt kommer jeg til å takle kritikk?

Her, på denne bloggen, er det kun jeg som regjerer. Ingen som leser korrektur, kommer med innspill eller avviser forslag. Og sånn skal det forsette å være, her, men ikke der. Heldigvis. Språkfolk er et lag, og jeg har masse å lære av å spille tekstball med erfarne, øh, språkfolk.

Nå bedriver jeg altså ord. På daglig basis. Og får betalt for det. Hei og tusen takk til Lene, Synnøve, Einar og Hanne, som utgjør Språkfolk. Jeg gleder meg til å bidra.

Sjekk ut Språkfolk sine hjemmesider, og følg oss på Facebook og Twitter!

Read More