— Anette Basso

Archive
July, 2013 Monthly archive

Kvinner vet mindre om politikk og samfunnsliv enn menn. Ti land har vært med i en større undersøkelse, der menn og kvinner ble bedt om å svare på en rekke spørsmål om politikk, samfunn og andre aktualiteter, samt svare på spørsmål om seg selv.

Forskjellene var størst i Norge, der menn kunne svare riktig på 73% av spørsmålene, mens kvinnene bare klarte litt over halvparten. Kort fortalt vet norske damer hvem eksen til Tone Damli Aaberge er, men vi kan ikke forklare handlingsregelen. Errh…kan jeg forklare handlingsregelen?

Jeg. Føler. Meg. Truffet. Jeg trodde jeg var smart. Jeg trodde vennene mine var smarte. Jeg tok feil. Eller?

AP-representant og blogger Marianne Marthinsen (som forøvrig skriver fint og lettfattelig om tunge økonomiske tema og grafer) har omtalt undersøkelsen, og gir oss fem bud for å bli bedre kvinner:

1. Slutt å tro at å diskutere er å krangle
2. Stol på argumentene dine selv om du ikke har relevant doktorgrad
3. Innse at menn du diskuterer med ikke alltid har stålkontroll selv om de later som
4. Gi litt faen
5. Lær deg handlingsregelen (som Marthinsen har skrevet mer utfyllende om her).

Greit nok det. Men hvorfor er det blitt sånn at kvinner scorer lavere enn menn? Høyre-representant og blogger Heidi Nordby Lunde a.k.a Vampus synes resultatene er flaue. Hun tror årsaken ligger i graden av deltakelse i arbeidslivet, og at kvinner ville fått mye kunnskap gratis ved å delta i arbeidslivet på full tid.

Ey bitches, skjerpings. Klipp håret og få dere en fulltidsjobb. (Her skal jeg ikke skli ut i en større diskusjon om alle nordmenn- og kvinners plikt til å bidra likt til velferdssamfunnet vårt versus enkeltindividenes valgfrihet til å styre sitt eget (arbeids)liv).

Ulike mennesker sitter på ulike typer kunnskap. Den ene er nødvendigvis ikke bedre enn den andre. Praktisk og handlingsbåren kunnskap er et eksempel på kompetanse som jeg mener blir altfor undervurdert i norsk skole, pedagogisk kompetanse en annen.

Ikke alle har anlegg for å regne ut avkasting av oljefond, skrive diskursanalyser, legge politiske strategier. Noen knuser tall, andre løfter mennesker, jeg leser bøker (haha, nei, jeg henger på internett, hvem forsøker jeg å lure).

Men om man faktisk ønsker å bli hørt og best mulig forstå samfunnet man lever i synes jeg at flere burde etterstrebe allmennkunnskap som strekker seg videre enn forsiden på Dagbladet og VG.

Jenter og gutter får den samme undervisningen på skolen, men er forståelsen og interessen ulik? Og hvorfor fortsetter den i voksen alder? Er det mer okei at kvinner vet mindre om “harde fakta” enn menn? Hva er konsekvensene av det?

For en feminist fra HF-fakultetet er det sunt å omgås Vanlige Folk™ engang i blant (sånt kan jeg kun komme unna med å skrive fordi jeg har en reinbarka arbeiderklassebakgrunn fra en Frp-glad familie på Sunnmøre der et relativt tradisjonelt kjønnsrollemønster var normen). Jeg lever i den virkelige verden, der mine kvinnelige kolleger noen ganger snakker om andre ting enn de mannlige rundt lunsjbordet. Møbelshopping versus fiskestenger, barnehager versus det internasjonale shippingmarkedet.

De sitter på den samme kompetansen fra 08-16, men når arbeidet settes på pause er kvinnene snarere med å snu samtalen over på noe som ikke har noe med jobb å gjøre. Ofte er det “dei nære tinga”. Andre verdier enn makt og penger. Mjuk kapital og personlig erfaringsutveksling.

Den knallharde handlingsregelen har sjelden vært samtaleemne blant mine venner, og i alle fall ikke blant mine barndomsvenninner. Folk med mastergrader, frisører, ingeniører, musikere, jurister, sykepleiere, NAV’ere, designere. Jeg skulle egentlig ønske den var det. For de har sikkert meninger om fordeling av sosiale goder og velferd og verdiskapning og arbeidsmarkedet som sjelden kommer opp og frem i lyset. Kanskje kan vi begynne å lære fra denne artikkelen, skrevet av Morgenbladets Maria Berg Reinertsen.

For jeg liker å lære, fra folk med ulike typer kunnskap. Og jeg vil gjerne lære mer om handlingsregelen, men også om hvordan man får urteplanter til å gro i kjøkkenvinduet (seriøst altså, særlig koriander og bladpersille), om hvilke nye pønkeband jeg burde sjekke ut, hvordan man får en liten bedrift til å vokse, hvilke Netflix-serier som er de beste akkurat nå, hvordan og hvorfor ulike mennesker velger å organisere sitt familieliv på ulike måter, hvordan jeg kan få leppestiften til å sitte på en hel lørdagskveld, siste nytt på kreftforskningsfronten, hva som er det verste som kan skje om vi får en blåblå-regjering etter valget 9. september, hvordan folk markerer ramadan, hvordan jeg skifter dekk.

Det er så mye jeg ikke kan og vet. Handlingsregelen inkludert. Men jeg er ikke flau over det, bare mer gira på å lære. Mer. Av alt.

Så mitt eneste bud for å bli et bedre menneske er (fra en som hater å fortelle andre hva de bør gjøre):

Heng med ulike folk fra ulike samfunnslag av ulike kjønn og ulik alder og spør dem om ulike ting og vær både kritisk og nysgjerrig.

(Og om du ser Dagsrevyen og leser avisen hver dag fra begynnelse til slutt så tar du nok ikke skade av det heller).

Read More

Sommer altså. Mer av det. Takk til alle som feiret meg og min søster i helgen som var.

Bring it on, hundedagene. Jeg er klar for alt.

IMG_3033IMG_3293IMG_3298IMG_3316IMG_3319IMG_3321IMG_3323IMG_3325IMG_3332IMG_3335IMG_3344

Read More

…til Utakk for sommerens fineste musikkvideo til en skikkelig fin låt med den finurlige tittelen “Ole Bull 2.0”.

Ser du, slik skal sommeren være. Folka dine, vind i luggen, bittersøte postkortmotiv rundt hver eneste sving, endeløse muligheter hver eneste natt. Babes, ballonger og (tilsynelatende) null bekymringer.

Videoen viser Øystein, Remi, Pål og Jørgen syklende rundt i Bergens gater, på disse stedene hvor jeg selv har tråkket rundt i snart åtte år. Kjell-Gunnar Hjartholm Knudsen har filmet herligheten, Andrew Amorim står for klipp.

Albumet “En pause fra evigheten” slippes i slutten av august. Job well done, gutter. Koz & klemz.

Read More

Det er ikke bare agurknytt og rojale fødsler som får lov å havne på avisenes førstesider på nett og papir. Aftenposten har i skrivende stund en fin serie av saker som viser hvordan forskning leder til innovasjon – konkrete utfall av kreative innfall (og mange, lange forskningstimer) ved landets åtte universiteter. Ny viten blir til nye produkter, som kan gjøre hverdagen enklere, redde liv, spare tid, miljø og penger.

Knut Olav Åmås skriver i sin kommentar at Norge er middels god på innovasjon, og som kjent ligger våre naboland i Finland og Sverige et stykke foran. Dette ble også tematisert på årets Christiekonferanse, der det kom frem at Finland, landet med de tusen sjøer og Nokia og Nokian og Mummitroll, bruker nesten dobbelt så mye av sitt bruttonasjonalprodukt på forskning og utvikling enn det Norge gjør.

Jeg har selv et par forslag til hva jeg synes norske universiteter bør satse på for å gjøre hverdagen enklere og livet bedre mer generelt. Det dreier seg om to fenomener jeg synes er kule og stilige – teleportasjon og hologram.

Teleportering defineres som “forflytning av et fysisk objekt ved at det oppløses og dukker opp et annet sted i samme øyeblikk det forsvinner fra sin første posisjon” og er ikke bare noe som finnes i Star Trek. Det kan på en måte sammenliknes litt med en faxmaskin (når faxet De sist?), og foreløpig er fenomenet begrenset til fotoner.

Jeg synes av kvantemekanikken kan være litt grei og dele med oss litt større partikler. Tenk så praktisk når du for eksempel har forsovet deg til jobb mandag morgen eller når du våkner fyllesyk i et klamt telt og helst vil hjem til din egen seng asap. Eller om du våkner i en veldig feil seng og vil veldig, veldig fort bort. Kaste ut en irriterende gjest fra utested? I teleportøren med deg, drukkenbolt! Jeg ser faren for at kollektiv transport vil lide under innføring av teleportering, men tenk så miljøvennlig. Aldri mer giftlokk over Danmarksplass.

Baksiden av medaljen?

“(…) prosessen tar livet av deg. Du gjenoppstår heldigvis, eller rettere sagt: en klon av deg gjenoppstår – men det er nok lurt å tenke seg om to ganger”. 

Okei. Noen må jobbe litt mer med saken.

Hologram og holografiteknikk er heldigvis litt nærmere innen rekkevidde. De siste årene har teknologien gjort store fremsteg, og nærmer seg nå et realistisk kommersielt potensiale. Også kunstnerisk har holografiteknikken bidratt til fine ting, har blant annet både levende og døde kjendiser vist seg som tredimensjonale bilder på en 2D-overflate. “How Tupac hologram worked” er nå mer googlet enn “How Tupac got killed” (hvordan det tilfellet faktisk funket, selv om det egentlig ikke var et hologram, kan du lese om her).

En rekke innovative hologramprosjekter er underveis, som potensielt gjør det mulig å “trykke” på ikoner som svever som bilder i luften. Interaktivitet bitches! Sitte i stua med popcorn på fanget og switche mellom middelmådige underholdningstilbud uten å få fettmerker på fjernkontrollen eller iPad’en! Vise seg på festen til den litt kjipe kollegaen din uten å faktisk være der! Gud så bra dette blir.

Mitt favoritthologram er det Alexander McQueen viste av Kate Moss i 2006, post-kokainskandalen som gjorde at de fleste designere vendte henne ryggen. Se så nydelig.

Herregud. Jeg gleder meg sånn til fremtiden. Jeg vil ikke dø.

Read More

…går det bra. I et slags post-bursdagsfeiring-og-Malakoff-festival-yolofest-vakuum har jeg sittet på jobb og stirret inn i en dataskjerm i cirka seks timer nå. Klikker meg inn på saker om Den Dagen for to år siden, og mangler ord. Da lar jeg heller andre få bruke sine ord til fornuftige ting, og disse tre får tommelen opp i dag:

– Ali Esbati fra Manifest Analyse skriver om hvordan samfunnsdebatten etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya har utviklet seg her til lands, og er inne på noe. Poenget han har med “de talende klassenes” forhold til ytringsfrihet og hvor grensene for det som er akseptabelt skal gå bør tas til etterretning:

Här finns ett slags systemfel, som har att göra med självförståelsen i de talande klasserna. De har positioner varifrån det offentliga samtalet kan behandlas som en pikant sällskapslek, inte som en arena där verkliga livsvillkor står på spel. Där det pågår en ständig dragkamp om var gränserna för det acceptabla ska dras – inte juridiskt, men socialt.

Man behøver ikke være enig i alt (og han møter motbør fra de som mener at debattklimaet er blitt åpnere og bedre de siste årene), men jeg synes det er mycket bra skrevet. Tanken på at denne mannen bak blant annet denne kronikken har muligheter for en ministerpost fra høsten av gjør meg oppriktig bekymret. Husk å bruke stemmeretten you guys.

Anne Enger minner Hadia Tajik på at kultur-Norge bygges nedenfra. Demokratiske lavterskeltilbud landet over i form av biblioteker, kulturskoler og fritidsklubber ER viktig, og utgjør en grunnmur for at alle de nye kulturbyggene i Norge faktisk tas i bruk og fylles i fremtiden. Kultur-Norge er ikke bare bykultur og signalbygg. Igjen et fornuftig klasseperspektiv mellom linjene her…

Jeg og mange med meg venter forøvrig i spenning på at Kulturløftet III legges frem nå i august. For Norges Kulturvernforbund, som jeg tidvis engasjerer meg i, fylles ventetiden med forberedelser til Kulturminnedagene i september. Temaet for markeringen i år er “Historiens kvinner og menn – deltakelse, fellesskap og handling” –  følg med på hvordan kulturvernsorganisasjoner og annen frivillig kultur og museer i din kommune skal markerer disse deeeeilige dagene her.

Undreverset har som alltid smarte betraktinger å by på, denne gang er det pungdyret Mads Larsen som blir analysert/får gjennomgå. Eller rettere sagt de holdningene han har til kvinner, sex og sjekkekultur som han ble berømt for gjennom det litterære mesterverket Pornopung, hvis filmatisering går på kino akkurat nå.

Jeg har lest Pornopung jeg. Og jeg tror det var omtrent på det tidspunktet jeg begynte å gå med en button der det sto “Feminist? Ja visst!”.

Ha en fin mandag da du. Her har du en fluffy okse:

Read More

I dag har min lillesøster bursdag. Hun ble født fem dager før min femårsdag, og jeg kan huske et svakt minne fra en sykehuskorridor, der en liten, rosa reke med en heftig oppstoppernese laget mye lyd.

Jeg var for å være ærlig ikke overbegeistret over dette fremmede barnets ankomst. Det tok tid før vi ble bestevenner. Men det er vi i dag. Og det er jeg mer takknemlig og glad for enn det meste annet her i verden.

IMG_2052

Vi deler familie, by, vennekrets, til dels klesskap, musikksmak, og humor. Vi liker begge fest og moro, og har like dårlige anlegg for å drive med idrett og ballspill. Hun har lopper i blodet og lakenskrekk, jeg liker tellekanter og har telefonskrekk. Hun skaffer seg venner overalt og er lett å like i all sin joviale sjenerøshet, jeg er mer innadvendt og misforstås i verste fall som overlegen.

Vi har begge egenskaper som vi både misunner, misliker og setter pris på hos hverandre. Vi har ulikt temperament, men er mer like på bunnen enn vi tror. Og derfor er det ikke alltid vi trenger si alt. Vi vet. På godt og vondt.

Det er ganske heftig å ha noen i livet ditt som du vet alltid vil det beste for deg, uansett. Og som deler skjebnen av å være fellesferiebursdagsbarn.

Gratulerer med dagen, Beate. Evig søsterkjærlighet.549132_10152186817365314_1125671438_n

IMG_290447544_10150253526880431_3168692_n

Read More

(utdrag fra en Facebook-chat tidlig fredag ettermiddag)

Sitter her og leser D2. Av og til hater jeg alt når jeg leser D2. D2 skriver om niåringer som lager gourmetmat og har gratinerte snegler som favorittrett og lager sin egen vinaigrette.
– Sist ble det fenalår og parmesanost, sier Trym. – Hva serverer du til det? – Trøffelhonning, for eksempel.

Han må jo få kose seg litt når moren er kokainavhengig og faren er en horebukk.
Hvem faen kjøper trøffelhonning til ungen sin?
De skal spise leverpostei de.
Den kjipe gule.

– Det beste jeg vet? Det tror jeg må være andebryst. Det lager jeg ganske ofte. (Sebastian, 13)

Jeg kler ikke sjalusi.
Jeg også vil ha andebryst ganske ofte.

Jeg blir irritert over hvor irritert jeg blir av D2
JEG VIL IKKE VÆRE EN AV DEM MEN SÅ ER JEG DET LITT LIKEVEL!!!
Jeg vil også spise andebryst 🙁

Det er jo en spesiell rase det der bilaget er laget for.
Og det er ikke oss, tror jeg.

Jeg tror og håper ikke det. Men det er ganske nærme en fredagsbibel for mange i min nære krets. Jeg kan sette pris på en artikkel om parkarkitektur as much as the next one, men ofte blir jeg bare sittende og riste på hodet.

Jeg leser det omtrent hver fredag.

Ja altså, den ligger jo her på jobb, rett foran meg.

Mye bra, Mye jeg ikke kan relatere til om det sto om livet

Nettopp. Det er vel helst det at mange jeg kjenner tror det er sånn ting er, bør være, for de fleste. Mens det faktisk er en ganske marginal målgruppe av Det Norske Folk. D2-verden er en ganske liten verden.

En liten rar verden. Steinalderdiett og sånne gymsokker for voksne? Det vil jeg ha meg frabedt.

Kan du love meg at du aldri vil gå med gymsokker for voksne?

Jeg kan ikke love deg verden, selv om jeg vil. Men akkurat det, det kan jeg love deg Anette.

Du det holder ganske lenge for meg det altså. Verden kan vente. Aldri-gymsokk-garanti – det vakreste du kan gi. Noen. Noengang.

Read More

For litt over en måned siden (du og du som tiden flyr når man har det gøy/jobber/sliter) var jeg i London. Stone Roses var anledningen, og i kofferten hadde jeg pakket en av de tingene som syntes obligatorisk å ha på seg under en Stone Roses-konsert.

En bøttehatt.

IMG_2763

Ikke en hvilken som helst bøttehatt, men en Fjorden Baby!-bøttehatt. Jeg kjøpte den for en del år tilbake, da de spilte på Landmark og hadde en merchbod ved inngangen, perfekt for fulle folk med lav impulskontroll og kontanter i lomma. Den litt for store, hvite bøttehatten med Fjorden Baby!-logo har ikke blitt mye brukt i etterkant, men fikk altså bli med til London for å se Ian Brown og co. i Finsbury Park. I wanna be adored, sang Ian og jeg og 40.000 andre, hvorav halvparten av disse bar bøttehatt. Og parkas. Og Adidas-sko. Det var en god dag å være Anette på.

Min aller første bøttehatt var mørkblå. Den kunne ha vært fra Kangol, men var nok fra Adelsten. Jeg var kanskje ti år gammel, og har et distinkt minne av å ha hatt (hehe) den på meg under en båttur i Ellingsøyfjorden utenfor Ålesund, der vi satt på dekk med solbrente skuldre og sang “hav og himmel, kinn mot kinn, motortøff og sønnavind” hele veien til kaia. Jeg hadde også en større, hvit bøttehatt i frotté (!) som beskyttelse mot tyrkiske solstråler under Den Store Jenteturen til Alanya i 2003. Den hviteste jenta på stranden, med Murakami-boken i fanget, solfaktor 50 – og hvit bøttehatt i frotté.

Min søster fikk se bilder fra Londonturen i etterkant, og utbrøt følgende da hun kom til dette bildet:

IMG_2814 – Fy faen så teit du ser du me den hatten!

Fra mitt eget kjøtt og blod! Que pasa? Teit? Det er jo Verdens Fineste Bøttehatt! På en Stone Roses-konsert! Mine innsigelser hjalp ikke stort, og selvtilliten fikk seg en bitteliten (bøtteliten?) brist. Har jeg tatt feil alle disse årene? Er bøttehatten teit? Er jeg teit med bøttehatt?

I tillegg kom jeg over denne saken via Buzzfeed, som leverer ukentlige lolz bestående av morsomme kattegifs og annet internettsnacks. 22 Celebrities Inexplicably Wearing Bucket Hats – mindre flatterende bilder av superkjendiser som har på seg bøttehatt, inkludert Rhianna, Rick Ross, og Justin Timberlake anno N´Sync.

Og kjekkasen fra Prison Break:

Men altså, hvor er bøttehattens elitetrupp av stilige menn fra Storbritannia? Hvor er Reni? Liam? Richard Ashcroft på coveret til The Verve’s “Urban Hymns”? Hvor er Johnny Depp i Fear and Loathing?

liam


Og hva med den britiske filmen Spike Island som hadde premiere for et par uker siden? Og ka med tingene?


Mange helter har hatt bøttehatt. Men få heltinner. Hm. Fikk jeg tyn og pes for bøttehatten min fordi JEG ER KVINNE? Er bøttehatten forbeholdt menn? Voksne gutter som ferdes i Kong Oscars gate? Og min gode venn Skatebård (som har blitt observert i Adidas-jakke og en frekkas av en bøttehatt fra A.P.C den siste tiden)?

Bøttehatt. Love it or hate it. Jeg vet hvilken side jeg har tatt i saken, og lar Schoolboy Q få siste ord:

 

Read More

…og dager. I Bergen. I sommer. Fancy restaurantåpning, festlig arktitekthøyskolefest, kald øl, sval vin. Og en drøss bra folk.

IMG_2658 IMG_2692 IMG_2706 IMG_2712 IMG_2714 - versjon 2 IMG_2717 IMG_2718 IMG_2901 IMG_2904 IMG_2910 IMG_2921 IMG_2923 IMG_2929 IMG_2937 IMG_2942

Read More

Sommerutgaven av bladet Folkemusikk er å finne i en Narvesen-hylle nær deg – jeg fikk min utgave i posten, fordi jeg har vært så heldig å få lov å bidra med en konsertanmeldelse fra Nattjazz.

IMG_2971

IMG_2974

Det stemmer. Jeg + folkemusikk = sant.

I alle fall nesten. Jeg avslører i anmeldelsen min bakgrunn fra leikarring og mitt forhold til tretakten, og innleder det hele med en referanse til svensk D-beat. Akkurat det tror jeg ikke har skjedd i bladet Folkemusikk tidligere.

Bladet inneholder en rekke bra saker som du ikke trenger å ha folkemusikkbakgrunn eller en mastergrad i kulturvitenskap for å ha glede av. Jeg falt umiddelbart for overskriften “Kaffi, lappar og masurka”, tilhørende en nydelig og velskrevet sak fra Folkemusikkveka i Ål i Hallingdal signert Bergljot Nordal.

Du kan også lese at munnspillinteressen er økende, samt en variant av den obligatoriske “vinylsalget øker”-saken. Nazismedebatt finner du også, i tillegg til en rekke fine intervjuer med folk som brenner for folkemusikk. Løp og kjøp!

IMG_2976

De har forøvrig kontor på idylliske Valdres Folkemuseum på Fagernes og “er du i nærleiken, stikk innom kontoret for ein hyggeleg prat. Her blir du servert kaffi og serinakaker.”

Å være frilanser kan være skikkelig gøy av og til. Ta kontakt om du vil ha tekst fra mine tørre hender og klissete tastatur.

Read More

Forrige uke fulgte jeg med fornøyelse med på en kortlivet diskusjon omkring mote, forbruk og Mette-Marit via Bergens Tidendes debattsider. HKH Mette-Marit fremheves med jevne mellomrom som en velkledd kvinne, sist av sosiolog og blogger Anne Vindedal Roald.

Hun forsvarer kronprinsessen mot dem som mener kronprinsessen setter et dårlig eksempel som etisk forbruker i det hun slenger vesker til 70.000 spenn over skulderen. Moteinteresse generelt er også overfladisk, lyder hylekoret. Som moteinteressert med fokus på vintage og motehistorie mente Roald at vi “heller se på hvilken sentral plass valg av klær har i de fleste menneskers liv” – og jeg mener hun er inne på noe.

Alle har på seg klær, i alle fall mesteparten av tiden, og noen bryr seg mer enn andre hva slags klær de bærer. Og basert på vår evne/vilje til å betale kjøper vi alle klær, noen oftere enn andre. Jeg har selv vært lidenskapelig oppslukt av moter og trender store deler av livet, jeg har jobbet med det, skrevet om det, slukt både fag- og populærlitteratur om emnet.

Jeg kan mye om mote – historikk, produksjon, uttrykk, alt i fra FILA til Schiaparelli. Men jeg har ikke lengre peiling på trender – interessen er borte. Pengene likeså. Å være trendy koster penger, og baserer seg på at du får en uforklarlig (?) lyst til å skifte ut innholdet i garderoben din stadig oftere.

Min formel har blitt seende sånn ut:

Mindre penger – sjeldnere shopping – færre klær – mer fornuftig bruk – konsekvent stilig!

Jævla kjedelig kanskje. Og jeg vet hvilke plagg/eiendeler jeg kommer til å anskaffe meg det neste halvåret (en crombie, en lysblå Merc Harrington, en mørkblå jeans i rådenim, en sort v-halsgenser i merinoull, x antall nettingstrømpebukser). Lite Prada å spore her til gards, men heller ikke mye Cubus. Se her, et bilde over mine siste innkjøp:

IMG_2900

Evig flinke Johanne Magnus stilte så spørsmålet – hvorfor kan ikke kronprinsessen heller gå i en bluse fra nettopp Cubus? Hadde ikke “vår egen” moteprinsesse satt et bedre eksempel for “sitt folk” dersom hun kombinerte sin Hermés-veske med en peplumtopp fra en billigkjede? Blogger og stylist Iben Bergstrøm fulgte opp med en oppfordring til Mette-Marit om å fronte mer norsk design, for å gjøre sitt eget forbruk mer rettferdig og mindre fremmedgjort fra “folk flest”.

Anyways. Jeg tipper MM sitter godt tilbakelent på tronen sin og følger debatten med avmålt interesse. Hva om vi heller vender blikket mot oss selv og vårt eget forbruk, non?

Ane i bloggkollektivet Maddam skrev en smart tekst om sin shoppestopp for en stund tilbake, sjekk ut saken for et par statistikker og hennes begrunnelse for hvorfor det kan være lurt å lukke lommeboken for nye kleskjøp. En annen variant av fornuftig forbruk er å shoppe i sitt eget klesskap – á la en 30×30-utfordring. Det dreier seg kort sagt om å velge ut 30 plagg og sette sammen 30 ulike antrekk, ett for hver dag i måneden. Intensjonen er å få deg til å sette pris på de tingene du faktisk allerede eier. En intensjon jeg applauderer.

Det kan koste å være kar. Det koster garantert å være kongelig. La nå Mette-Marit ha sin Prada i fred og ta heller en titt i ditt eget klesskap. Har du plagg der som du ikke har brukt, la oss si, de siste fire månedene? Eier du klær du faktisk aldri har brukt? Hvilke plagg føler du deg aller finest i? Hvor mange par Adidas Gazelle trenger du eeegentlig? Skulle du ikke ønske at du bare kunne gå naken på en sandstrand og drikke draaaanks fra kokosnøtter i solnedgangen? Det skulle jeg. Men nå er det salg på fredperry.com. Just sayin’.

PS. Republikk nå.

Read More

Aaah. Mandag. Regn. Hva bedre enn litt saxofon for å lette på stemningen? Hm? Liker du ikke saxofon sier du? Den høres ut som tusen kåte katter i åndenød? Rautende kyr av metall? Usaxy vibber fra dårlig glamporno? Kenny G?

Gje deg. Saxofon er herlig, og tungt tilstedeværende i mitt favoritt-tiår hva musikk angår – 1980-tallet. Velger 2-Tone fremfor yatchrock though.

De siste årene har blåseinstrumentet med de vakre kurvene fått sin renessanse, blant annet hos artister som M83, Bon Iver og Kjetil Møsters gjesteopptredener på Fjorden Baby!’s forrige plate. Sjekk ut ti av mine kjapt utvalgte saxfavoritter (fritt for frijazz) og ha en fin mandag.

Og denne, denne MÅ med. Sorry.

Read More