— Anette Basso

Archive
June, 2013 Monthly archive

Som fast leser av blant annet nettstedet Jezebel.com har jeg fått med meg at USA kan være et ganske kjipt land å være kvinne i, særlig i de sørlige delstatene. Her utkjempes det stadig vekk politiske slag omkring retten til å bestemme over din egen kvinnekropp, og abortlovgivningen i flere delstater har blitt forsøkt skjerpet og endret.

Sist ute var Texas og lovforslaget SB5, som for noen timer siden ble avvist under dramatiske omstendigheter. Huffington Post har nå en grei oppsummering av hva som skjedde i timene frem mot midnatt lokal tid. Hele scenarioet er spillefilmmateriale, og jeg lurer på hvem som får hovedrollen som Demokratenes senator Wendy Davis.

Davis hylles nå av feminister og aktivister verden over (først og fremst på sosiale medier) for sin 11 timer (!) lange tale (uten pauser av noe slag), som sørget for at lovforslaget ble votert over tre minutter for sent for å bli vedtatt. Fenomenet kalles en filibuster, “en meget lang debatt som har til formål å forhindre at et forslag blir vedtatt, rett og slett ved å forhindre at det når frem til votering”.

Ved å dele sin egen historie (dobbeltarbeidende alenemor som 19-åring, før hun fullførte Harward Law School og ble valgt inn i delstatssenatet i 2008) samt andre kvinner og familiers historier, klarte hun og støyen fra hundrevis av tilhengere i salen å dra ut tiden lenge nok til at lovforslaget ikke ble en realitet (ennå). Sjokkerende nok viser bilder at tidspunktet for voteringen ble forsøkt endret, men hey, ikke engang mektige, hvite menn kan skru tiden tilbake.

Det omfattende lovforslaget ville i følge tilhengerne beskytte kvinnene og de ufødte barna, mens den i realiteten ville ha sørget for å stenge 37 av 42 abortklinikker i delstaten. Da ville det mildt sagt blitt mye vanskeligere for en kvinne å ta abort på en lovlig og trygg måte – om enn ikke så vanskelig som i North-Dakota, der abort i mars ble vedtatt som ulovlig “as soon as the fetal heartbeat can be detected, as early as six weeks into the pregnancy”. I går ble det kjent at nettopp denne lovgivningen nå blir møtt med et søksmål og forsøkt endret. Arkansas har også skjerpet abortlovgivningen til 12 uker, fremfor de 20 ukene som synes mest vanlig i USA.

Abort er et hett politisk tema i USA, mye mer enn i Norge, selv om vår nære historie viser at kampen om selvbestemt abort har vært langt i fra smertefri. Amerikanere har som kjent generelt en større motstand mot statlig inngripen i ens privatliv enn det vi har her på bjerget, og å begrense individets frihet blir ofte sett på som “unconstitutional”. Denne begrunnelsen får ofte latterlige/tragiske utfall f.eks om en ser på våpenlovgivningen, men i dag – seier.

All honnør til Senator Davis (samt hennes medsenator Leticia van de Putte, som utløste disse reaksjonene i salen) – kampen om kvinners rett til å bestemme over sitt eget liv (og livmor) trenger flere helter og heltinner verden over. Evt. flere Khaleesi’er.

 

Read More

Voldtekt og skyld – Serena spiller “the blame game” nesten like bra som tennis. 

I fjor ble det anmeldt over 1100 voldtekter i Norge. Vi vet at mørketallene er store, og at kvinner rammes i særdeleshet, men også barn, eldre og menn, i alle samfunnslag. Tallet er det høyeste som noengang er registrert, noe som i beste fall kan tolkes dithen at flere velger og våger å anmelde et overgrep. Vi vet også at “menn flest” ikke voldtar, at gråsonene er store og uklare, og at de fleste voldtekter skjer i nære relasjoner.

Med jevne mellomrom blir vi også fortalt at deler av skylden legges på kvinnen selv i forbindelse med voldtekt. Bla bla, korte skjørt, bla bla, hun valgte selv å drikke seg full. Forrige uke kom det nok et liknende utsagn, fra en av verdens største idrettsstjerner og tennisikon Serena Williams.

I et lengre intervju med Rolling Stone Magazine dreies samtalen noe tilfeldig inn på Steubenville-saken fra i fjor. Kort fortalt ble en 16 år gammel jente voldtatt, filmet og nedverdiget av to jevngamle, lokale fotballhelter, i en tilsynelatende døddrukken tilstand. Overgrepene, utført med latter og skadefryd, ble både twitret og instagrammet, saken fikk internasjonal oppmerksomhet, og de to ble dømt for voldtekt mot en mindreårig.

Enkelte valgte i dekningen av dommen å fokusere på hvilken tragisk skjebne de to guttene hadde lidd, som lovende idrettsutøvere og populære klassekamerater. Jenta hadde ødelagt deres, byens og fotballagets rykte. Det var (dessverre) ikke sjokkerende nok jenta som fikk ta støyten.

Intervjuet med Rolling Stone finner sted samtidig som saken omtales på tv, og da kommer det spontant fra Williams:

“Do you think it was fair, what they got? They did something stupid, but I don’t know. I’m not blaming the girl, but if you’re a 16-year-old and you’re drunk like that, your parents should teach you: don’t take drinks from other people. She’s 16, why was she that drunk where she doesn’t remember? It could have been much worse. She’s lucky. (…)”

Takk skarru FAAAEN meg ha, Serena. Måtte du få en skikkelig serve midt i trynet asap og gå på trynet i Wimbledon-turneringen som starter i dag. En kommentator i The Guardian er rettmessig forbannet over Williams’ uttalelse, som tennisstjernen riktignok forsøkte å unnskylde på halvhjertet vis, og poengterer:

“As women, we are given the daunting task of reminding the world that our vaginas, breasts, and backsides aren’t to be infringed upon without consent. Yet, here we are again, defending our bodies, brains and hearts – this time, because of what a fellow female says.”

Jeg lurer på hva Williams tenker om det siste fra Kina – hårete tights, laget for å gjøre kvinneben så uattraktive at ingen menn ville finne på å voldta vedkommende. Endelig! Hurra! Kan jeg da føle meg trygg på nachspiel, på vei hjem, på pub? Utstyr alle jenter og kvinner med sånne, så blir det så mye enklere å være mann også! Hadde 16-åringen i Steubenville hatt disse ville hun vært skikkelig lucky!

Nye voldtektssaker dukker opp hver time, hvert minutt, verden over. I hjemmet, ved Nygårdsparken. Steubenville kan skje på Sotra, i Sandefjord, på Sunnmøre. Eller på Vågå. Jeg klarer knapt tenke på det uten å bli så sint at jeg vil kaste opp og/eller tenke unyttige tanker om brutal blodhevn. Denne låten (og den tilhørende videoen) av svenske Säkert sier egentlig sitt.

Rett fokus og skyldspørsmål riktig vei. I stedet for å spørre et voldtektsoffer om hvorfor hun ble voldtatt – spør overgriperen om hvorfor han voldtok. Ikke vær en Serena.

Read More

Jeg har lenge hatt lyst å skrive en tekst om sinne, men er usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Jeg blir svært sjelden sint, utenpå. Mitt temperament er stort sett på det jevne, vakende midt på, avbalansert, optimistist, laidback.

Litt som The Dude. Bortsett fra at jeg ikke røyker marijuana. Det har forekommet, og da blir jeg veeeldig laidback og veeeldig optimistisk. Litt som denne gjengen.

Jeg trives godt sammen med folk som legger seg på samme linja. En behagelig mode of being, ikke konfliktsøkende og høyrøstet. Men hei, noen av mine beste venner er kruttønner, min mor og min søster har betydelig kortere lunte enn det jeg og min far har, og jeg innser at jeg blant noen anses som pinlig konfliktsky. Yeah, well, that’s just, like, your opinion, man. 

Men noen ganger smeller det. Sinne er en følelse som lett kan forveksles med og utløses av andre – frustrasjon, hat, sorg – og spenne fra mild irritasjon til kokende raseri. En annen gang skal jeg skrive litt mer om hvordan kvinners sinne har blitt sett på og behandlet gjennom tidene, men nå kan vi snakke litt mer om meg.

Når blir jeg sint? Opplevelsen av urettferdighet, mot meg selv og mine, mot andre. Fra personlige konflikter til feminismedebatter. Å bli urettmessig beskyldt for noe eller behandlet på en nedlatende måte. Å miste kontrollen, at ting ikke går min vei. Hvordan reagerer jeg? Blodet koker, hjertet banker, kjeven spenner seg, adrenalinet kicker inn. Men det kommer sjelden eller aldri ut.

Å uttrykke sinne er veldig lett for noen, men vanskelig for meg. Introvert som jeg er rettes det, ja, innover, og jeg reagerer med taushet. Jeg har ingen historie med knuste tallerkener, slamring med dører eller høylytte krangler. Lange gåturer med høy musikk og knyttede never derimot, håh. Jeg har spillelister dedikert til denslags. Jeg har også et vidt repertoar av detaljerte drapsfantasier mot personer som skal forbli anonyme. En blodig beroligende variant av katarsis (som visstnok ikke er så uvanlig, jeg er ikke gal altså, jeg lover).

Noen ganger hadde det kanskje vært forløsende å få det ut. Lage et rent helvete og skrike til jeg blir blå i trynet. Ikke bare svart i blikket. Men jeg har det greit sånn, og jeg tror omgivelsene mine er enige. Det finnes nok av sinnatagger i verden. Til og med Lego-figurene har blitt sintere.

John Lydon sang engang at “anger is an energy”, og det har PiL-vokalisten rett i. Sinne kan føre til positiv handling, til forandring, til og med revolusjon, og er i store deler av verden en fullstendig legitim følelse akkurat nå. Mye av den musikken jeg liker er tuftet på aggresjon, filmene jeg liker er ofte fullspekket av tikkende bomber og store smell. Og karakterer som dette:

Ha en fredfull helg, dude. Pass på blodtrykket.

Read More

Verdens beste film får en oppfølger i desember. Anchorman 2: The Legend Continues, som jeg har ventet på deg!

Det eneste som kan måle seg med Anchorman på LOL-skalaen? Bloopers’ene fra Anchorman:

Read More

Musikk og politikk – i anledning saken om kvinnestemmer i oi-sjangren fikk jeg en innvending på det å inkludere et relativt ukjent band som sang om å hate på både streitinger og venstreliberale/radikale. Dette særlig på bakgrunn av den triste og stygge saken der en 19 år gammel venstreaktivist ble slått til døde av en gjeng avskum med hakekorstatoveringer midt på gaten i Paris tidlig i juni. 

Gatepunkbandet Pissed On Arrival var ikke særlig politisk korrekte, men aldri ekstreme, og langt ifra alt som kan lukte av Blood and Honour. At ordlyden “punching the shit out of pc-punks, commies and liberal twats” (hentet fra en av få kilder som omtaler bandet) ikke står seg særlig pent mot det som har skjedd i Frankrike – jeg ser den. At høyre- og venstresidene i Europa blir stadig mer polariserte – jeg ser den også.

Det koker, i Tyrkia, i Hellas, i forstedene til Paris. Høyreekstremister under dekke av å være nasjonalister har fått fotfeste i politikk og parlamenter i tillegg til gatene. Noen steder omtales de som skinheads, som i tilfellet der den 19 år gamle venstreaktivisten Clement Meric ble slått til døde:

“Mr Meric – a student at Sciences Po, a leading undergraduate school in Paris – was in a busy shopping district near St Lazare train station when three men described as skinheads and a woman confronted his group.”

Det er til å grine av. Det finnes ingen vinnere. 

Jeg har aldri vært politisk aktiv på noen fløy eller under noen fane, men har blitt godt oppdratt på sunn fornuft og en dose Kardemommelov. Fascisme, rasisme, misogyni, og antisemittisme er verdier diametralt motsatt av det jeg står for.

En sjelden gang dukker det opp i musikken jeg nikker med hodet til en fredagskveld, som i tilfellet med The Stranglers, hvis kvinnesyn var diskutabelt (men se gjerne denne saken for en mer nyansert omtale av akkurat det). Flere jeg kjenner synes det er okei å ha førsteplata til Skrewdriver i hylla, andre digger Burzum. Alle oppegående folk, som aldri ville ha forfektet ekstreme posisjoner (i noen retninger).

Om jeg er feig som ikke tar et klart standpunkt, at jeg ikke fjerner Pissed On Arrival eller The Stranglers fra spillelister og platehyller, at jeg ikke legger ned veto mot å høre på Burzum i festlig lag – det får så være. Jeg vet hva jeg står for – og ikke. Ofte liker jeg et band eller en artist for hele pakken, noen ganger bare for musikken, aldri bare for hva artisten eller bandet står for. Da har det ikke lenger med musikk, men politikk å gjøre.

Read More

…når jeg snurrer laptop på Litteraturhuset. Mye reggae, ska og pop. Det er lørdag. I love my life.

meta

Read More

Oi-punk, gatepunk – enkel, effektiv, aggressiv musikk, som regel frontet av hvite menn med brede nakker. I anledning Stemmerettsjubileet har jeg kjørt meg opp på de kuleste damene i klassen, og plukket ut mine favorittstemmer. Jeg har forsøkt være passe sjangertro, og dermed utelatt en drøss jenter innen tidlig punk/hardcore/alternative-sjangrene, fra Poly, Debbie og Siouxie til riotgrrrls og Brody Dalle.

Vice Squad

Beki Bondage fra åttitallsbandet Vice Squad er en tøff dame med et tøft navn i et tøft band, og har vært en inspirasjon for mange andre pønkedamer. I et intervju der hun blir spurt om sin stødige stemme svarer Beki:

“I don’t think clean, sweet voices sound authentic in Punk, Punk’s like the Blues, it needs to have rawness and dirt to convey feeling. I also do the ‘thug’ voices because I can sing really low in a geezer’s voice for backing vocals that require ‘barking’!”

Sjekk også ut dokumentaren “UK/DK: A Film About Punks And Skinheads” med The Adicts, The Business, The Varukers m.fl. i sin helhet på YouTube.

The Expelled

Jo Ball på vokal i den originale line-up´en, som rakk å gi ut en EP og en singel før hun forlot bandet allerede i 1982. Bandet synger en del om cider, og det gjør meg meget vennlig innstilt. Ble utgitt på Riot City Records, og hadde blant annet Vice Squad som sin store inspirasjon.

Bovver 96

Amerikansk oi-band aktive midt på nittitallet, med Diedre i spissen. Synger blant annet eksplisitt om det å være skinheadjente (“Knuckle Girls”), noe jeg til en viss grad kan relatere meg til selv om jeg aldri har brukt nevene mot noe annet enn en vegg. Bra band, bra dame, imponerende stygg coverart.

Devotchkas

Amerikansk band med en ren jente-line-up, og et av de mest kjente gatepunkbandene med kvinnelig vokal (og tekstunivers). Aktive fra 1997 og et stykke ut på 2000-tallet, og gjennomført stilig på håret. Og de har covret 4-Skins.

Deadline

London-basert band med Liz Rose på vokal. Noen mener hun synger for pusete for oi-punk, og at musikken er for poppete og melodiøs – men hei, det funker for meg. Back For More fra 2003 er deres beste album, og jeg pleier starte fredagshusvasken med denne:

Pissed on Arrival

Ikke akkurat politisk korrekte denne gjengen fra Salt Lake City, med låter som går i strupen på religion (“End of Islam”) og generelt “punching the shit out of pc-punks, commies and liberal twats”. Jeg synes stemmen til Angel er blant de råeste, og albumet Here We Go Again fra 2004 er vel verdt en lytt eller to.

Read More

IMG_2728 IMG_2731 IMG_2738 IMG_2750 IMG_2758 IMG_2772 IMG_2796 IMG_2827 IMG_2830 IMG_2863 IMG_2865

Read More

I dag er det 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn i Norge. Jeg er en søkker for alt som har med bursdag, jubileum og feiring å gjøre, enhver unnskyldning for konfettiregn, bløtkaker og sprudledrikk. Stemmerettsjubileet er ikke et unntak.

Jeg har tidligere ytret at 2013 er i ferd med å bli et toppår for feministisk debatt, med kronikker og konserter og tvitring i anledning Stemmerettsjubileet 2013. Det er stor bredde i tematikken som dukker opp i media og litteraturhus i de store byene, i stadig større grad farget av at vi nærmer oss Stortingsvalget. Du vet, den faktiske anledningen til å bruke stemmeretten vår.

Jeg unner alle som har vært involvert i Stemmerettsjubileet så langt all den bløtkaken de orker i dag, og skulle gjerne ha skålt for Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen i den fiiiineste champagne. Men jeg har kun billig øl i kjøleskapet, og tanker i hodet om videre kamp, for demokrati, representasjon og likestilling. For de som tenker at deres stemme ikke betyr noe iblant alle de som roper, debatterer og kommenterer om hvordan vi vil at samfunnet vårt skal fungere. Hvem er det som ikke slipper til?

For 100 år siden var det jentene, kvinnene, damene. Ikke at jeg tror alle brydde seg. 11. juni 1913 er en historisk merkedag, men for datidens kvinne (46) Ålesund eller jente (12) Namsos tror jeg den dagen var en dag som alle andre. Business as usual, få endene til å møtes, gjøre det som ble forventet av en, som alle andre dager. Lite sjampis, ingen blogging, hardt arbeid og mindre frihet enn den vi kan nyte her og nå. Selv om noen nok følte for en pjolter i godt lag:

Hvordan kan flest mulig bli bevisst på at deres stemme betyr noe? Stemmerettsjubileet peker også på hvordan vi vil at et norsk demokrati skal skapes videre. Spørsmål om blant annet stemmerett for 16-åringer og hvor lenge man må ha bodd i Norge før man får stemmerett har blitt reist, og det hagler av ytringer om hvordan menn og kvinner bør organisere sine liv på jobb og hjemme, sine kropper, sine penger. Innvandrerkvinner, rosabloggere, akademikere, kvinner som er synlige i media – kanaliser deres indre Marie Høeg (sittende i profil på bildet over).

Jeg er av den oppfatning av at vi tjener mest på å la flest mulig slippe til, med sine meninger, tvitringer og politiske holdninger. Å være uenige er ikke en uting, og finnes der troll vil de som regel sprekke i solen. Jeg tar på meg solbriller, highfiver alle bra damer som lar sin stemme bli hørt, og tar meg en ettertenksom is på pinne (og en bayer på balkongen) i anledning dagen. Når jeg er ferdig på jobb, i verdens rikeste land. Gratulerer.

PS. Anbefaler denne kronikken av kulturviter Hilde Danielsen og Ellen Mortensen i BT i dag. De spør noen av de samme spørsmålene som jeg gjør. Så kan du som leser forsøke tenke ut ditt eget svar. Eller gi din stemme til de som du mener klarer å svare fornuftig på dem mandag 9. september.

PPS. Sjekk gjerne ut Stemmerettsjubileets hjemmesider og finn et jubileumsarrangement nær deg. Jeg anbefaler Fett og KNIPSU’s “100år med allmenn stemmerett – så hvorfor holder kunstnerne kjeft?” på Litteraturhuset i Bergen kommende lørdag, med debatt og performance.

Read More

…jeg har bare vært på ferie.

this is the one

Read More