— Anette Basso

Archive
May, 2013 Monthly archive

Første gang jeg deltok på et karneval var det utkledd som heks. Spiss hatt, hjemmesnekret sopelime, og en langhåret knallgrønn (!) parykk. Med naturlig mørkbrunt hår og like mørkbrune øyne var jeg aldri prinsessemateriale, og da kunne jeg like godt gå motsatt vei.

Med Magica fra Tryll som min heltinne i Andeby og senere The Craft som favorittfilm har jeg heiet på heksene hele livet. Heksene er de stilige, slemme og mystiske damene, med magiske krefter og kule kjæledyr. Kråker og katter, boblende brygg og forførerisk fremtoning.

Nå kunne denne interessen for okkulte kvinner sporet av i retning å bli gother eller fan av finsk symfonimetall, men så ille gikk det heldigvis ikke (selv om jeg hadde svart hår i en periode). Jeg valgte heller å studere kulturvitenskap og høre på Siouxie Sioux (som hadde bursdag i går!):

I forbindelse med mitt masterprosjekt og tilhørende feltarbeid i Finnmark fikk jeg tatt turen til Vardø og heksemonumentet på Steilneset, som åpnet sommeren 2011. 91 mennesker ble brent på bålet der fra slutten av 1500-tallet og frem mot slutten av 1600-tallet. Historiker Rune Blix Hagen har skrevet utførende om trolldomsprosessene i Finnmark, og jeg anbefaler å sjekke ut Hekser, gitt ut på Humanist Forlag. I en artikkel via forskning.no peker han på at den norske hekseforfølgelsen (av både kvinner og menn) var

“blant de verste i hele Europa og kjennetegnes av grufulle og brutale kjedeprosesser over kort tid. Enkelte kvinner som sto fast på sin uskyld ble torturert i hjel før endelig dom. I rettsprotokollene kan vi lese om tortur med svovel og glødende tenger”

DSC_1022DSC_1029DSC_1025

I disse dager er Liv-Helene Willumsen, også historiker ved Universitetet i Tromsø, aktuell med boken Dømt til ild og bål, om hekseprosessene i Skottland og Finnmark, basert på hennes doktorgrad om trolldomsprosessene i Finnmark. Den forteller blant annet om hvordan jenter helt ned i åtteårsalderen anklages for og innrømmer å ha inngått pakt med Djevelen, hvordan de dømmes til å bli brent levende, og senere blir frikjent.

De som snakker varmt om norsk, kristen kulturarv synes ofte å glemme denne delen av norsk historie, og at demonologi faktisk var inkorporert i dansk-norsk lovgivning fra 1617. En av de beste og mest groteske beskrivelsene av europeisk hekseforfølgelse finnes forøvrig i skjønnlitterær form, i Jens Bjørneboes trebindsverk Bestialitetens Historie (særlig i Kruttårnet), som jeg pløyde gjennom den sommeren jeg jobbet som museumsvakt. Oppløftende lesning i solveggen. Not.

Hekseprosesser finnes fremdeles i dag, blant annet i India. Wicca-bevegelsen holder på med sitt i mer eller mindre dype skoger, og Universitetet i Bergen tilbyr studier i Hekseprosessene og den magiske verda. Bergen hadde sin Anne Pedersdotter, som Nils Gilje har skrevet om i Heksen og Humanisten (les den!). Min største faglige forbilde Bente Alver har også sett  på hvordan hekseprosesser kan forstås som maktkamp og jakt på annerledes tenkende i Mellem mennesker og magter: Magi i hekseforfølgelsenes tid (les den også!). 

Gjennomgående handler heksehistoriene om religion, frykt, om jakt på årsak og forklaring, om kontroll og/over kvinner. Men også om mystikk, magi og demoner, sabbater på Lyderhorn og sex med Satan.

Ses ved Heksesteinen på Nordnes ved neste fullmåne folkens.

Read More

– Det var vel ikke helt det eg hadde forventet.

Utsagnet kom fra mann (50-ish) etter at tre runder med taktfast applaus og begeistrede utrop hadde lagt seg i Logen Teater i går kveld. Siste fremvisning av Origin of Species hadde trukket fullt hus, og jeg vil påstå at det kommende publikum i København med rette kan jekke opp sine egne forventninger til stykket, som handler om Darwins oppdagelser og teori om artenes opprinnelse.

Jo Strømgren Kompani er et navn jeg pleier å stole på at leverer ting jeg liker, og i likhet med Carte Blanche ser jeg det som en garantist for kvalitet innenfor dans og teater. Under Festspillene og ellers forsøker jeg å få med meg så mye som mulig av danseforestillinger. Dans kan få meg til å begynne å grine, bli gira, fullstendig oppslukt, av rytmen, kroppene, musikken, svetten.

Kanskje er det min bakgrunn fra jazzballett som fremdeles sitter i, en hobby jeg forøvrig la på hylla når jeg fylte femten. Kroppen var keitete og rar og tynn og alle de andre jentene hadde en schwung over hoftene som jeg aldri fikk til. Jeg klarte ikke engang å fylle ut en jazzbukse. Dette skulle endre seg. Hello ass. I love you.

Origin of Species var mer, bedre, rarere enn jeg hadde forventet, og jeg lo høylytt opptil flere ganger. Jeg var i utgangspunktet i latterlig godt humør etter en latterlig bra lørdag i verdens beste by. Det som møtte meg på Logens lille scene var et overflødighetshorn av et teater/dansestykke, fylt av digresjoner, energi, humor, levert av Mungo Park Companys danske skuespillere – tre svette menn i til tider bare trusa. “I´m fit”. Mhm.

Bak humoren og dansen lå likefullt en tankevekkende påminnelse om hvor revolusjonerende og radikal darwinismen var, i møtet med et grunnleggende religiøst verdensbilde. Naturlig utvalg og “survival of the fittest” kan også være en ganske skummel tanke og utnyttes av ulike interesser, noe Jo Strømgren også lykkes i å få frem på snedigseriøst vis.

I all sin quirky burleskhet var kanskje ikke helt det en del av kjernepublikummet på noen-og-femti hadde forventet. Men likefullt en solid (dar)win. Høhø.

Read More

Som nevnt åpnet Festspillutstillingen i dag, signert Gardar Eide Einarsson. I det jeg og min midt-på-treet kunstinteresserte venn ankom Bergen Kunsthall var forsamlingen i ferd med å løses opp. “Festspillene er i gang og det er fremdeles vernissasjevin igjen” kom det tørt fra min sidemann.

Min korte karriere som kunstkritiker var stort sett basert på å lese Tommy Olsson-tekster i Morgenbladet parallelt med 30 studiepoeng i nyere kunsthistorie (jeg siterte Kristian Skylstad fra en privat samtale på Underskog i en eksamensoppgave, og fikk en B). Mer trengte du beviselig ikke for å bli kunstredaktør i Natt & Dag dengang.

Nå er mye glemt og jeg går ikke så ofte på kunstutstillinger som før. Festspillutstillingen er en av de jeg alltid pleier å få med meg. Børre Sæthre i 2007 er en av de aller beste kunstopplevelsene jeg har hatt noen gang. Husker dere denne?

Årets utstilling bærer tittelen Versuchsstation des Weltuntergangs. Noe er nevnt om å lete etter sammenhenger, konspirasjoner. Vel. Det første jeg så var Abbath:

IMG_2648

Gardar Eide Abbathsson? Fan av Immortal, metalbandet fra Os? Som skal spille på Verftet under Bergenfest sitt LOUD-arrangement 15. juni? Min tanke er fri. Men altså:

IMG_2649

“Jeg merker at jeg synes dette er veldig kult”, hvisket jeg til min sidemann. Gardar Eide Einarssons festspillutstilling når i mine øyne ikke helt opp til Sæthres, men begge er kule typer, med dønn ro på popkulturelle referanser. Jeg liker at kunst skal være kult. Så enkel er jeg. Blod, sex, død, vold, musikk. Jeg liker kunst som trigger mine egne referanser. Derfor liker jeg også årets Festspillutstilling. Kult. Enkelt og greit.

IMG_2652

IMG_2656

Read More

Ah. Festspillfølelsen. Der byen koker av musikk, kunst og generelt høykulturelt gjøgleri. Som om byen klør på en god måte.

I går åpnet Festspillene 2013, sammen med Nattjazzen. Jeg var på jobb i en hotellresepsjon og har du i mente at også Bon Jovi spilte i Bergen i går kan du ane at det var en noget hektisk dag i overnattingsbransjen. Salongberusede festspillere i sin beste alder, og denimkledde rogalendinger som var “græli goe i gassen” allerede kl. 15.

Da jeg gikk fra jobb kl. 23.15 nærmet en av mine må-se-punkter i programmet seg slutten, men heldigvis for meg (og deg) kan Murmuration oppleves også i kveld kl. 22.30 på Festplassen. Som en del av uteprogrammet er det gratis og tilgjengelig for alle – multimediashow med opplyste minihelikoptre til folket!

Jeg er svak for alle kombinasjoner av pulserende musikk og blinkende lys, og håper på at Murmuration kiler meg på de riktige stedene. Eventuelt at Gardar Eide Einarsson, som er årets festspillkunstner med åpning i Bergen Kunsthall kl. 13.00 i dag, gjør det.

Read More

Nicolas Winding Refn ass. For en type. Nå er han i Cannes for å promotere sin nye film Only God Forgives, en film jeg mildt sagt har store forventninger til. Jeg er ikke en filmbøff, men jeg hekter meg som regel ved filmer og regissører som mestrer kunsten å gjøre meg vondt på den gode måten. Eller godt på den vonde måten?

Den selverklærte voldsfetisjisten Refn er en av dem, og med suksessen Drive samt Bronson og Pusher-trilogien har han overbevist meg. Jeg er enkel sånn. Blod, sex, død og vold. Og biler.

Only God Forgives forventes å levere på denne fronten. Bangkok, boksing, bordeller, voldtekt, dop, avkappede kroppsdeler, moralske kvaler, familiebånd – jeg håper han lykkes også denne gang. En reporter fra Cannes sier ganske treffende om filmen og Rafn: “he’d rather just bang the drum loudly and crush you into submission”. Og ja. Ryan Gosling er med.

Read More

17. mai-helgen ble en festival, og her sitter jeg i bakrusmodus, på en tirsdag som egentlig er en mandag etter en mandag som var søndag.

Min mor kom på besøk til Bergen for å feire nasjonaldagen sammen med oss. En familievennlig 17. mai feiring med salt fenalår og søte kaker, metervis med pølser, noen få regndråper i proseccoglassene og varme bunadskropper.

18. mai med reker og Grand Prix, Shaky Punk i glasset, en dance-off på Garage kl 0350, allsang til Eternal Flame, og et evigvarende nachspiel i en botanisk hage med musikk fra en mobiltelefon og soloppgang.

Døse i sengen med solstråler i fjeset og svetteperler på ryggen. Å få lov å spille Loreen med “Euphoria” i fullt alvor på Legal natt til 20. mai. Å spise rester av festmat på tredje dagen.

Close your eyes, give me your hand, darling. Led meg ikke ut i fristelse. Nå tar vi det med ro i et par uker og fokuserer på Festspill og frilansing.

IMG_2569

Read More

Forrige uke hadde jeg gleden av å tilbringe to ettermiddager sammen med styret i AKKS Bergen, hvor jeg nå sitter som medlem sammen med en finfin gjeng engasjerte jenter.

AKKS har i 30 år arbeidet for balanse i alle ledd av musikkbransjen, med fokus på musikkopplæring. AKKS er åpent for gutter og jenter, og i Bergen har vi 5 øvingslokaler til leie. Jeg sa ja til å bli med i styret fordi jeg gjerne vil arbeide med å rekruttere, motivere og synliggjøre kvinner i musikklivet  – selv om jeg knapt nok har holdt i en gitar (utenom på nachspiel, som alltid er en jævlig dårlig idé).

Det koster sympatiske 50 kroner for å bli medlem i organisasjonen for dem som er født i 1988 og utover (er du over 26 må du ut med den svimlende sum av 150 kr). Om du ønsker å jobbe som frivillig på arrangementer, delta på kurs, eller bare være støttemedlem i en idealistisk organisasjon som trenger medlemmer for å få penger til å gjøre bra ting – klikk deg inn her og betal kjapt og greit via sms eller Paypal. Hvis du gjør det, legg igjen navnet ditt i kommentarfeltet her, da har jeg en sjans til å vinne en vervepremie som jeg skal dele med min søster.

Nok om det. Følg AKKS Bergen på Facebook og se opp for Eggstockfestival, samspillskonsert, flere rocke-bingoer på Apollon og en vervekampanje der du kan vinne et Øya-pass. Jeg har også fått ansvaret for å snekre sammen spillelister, sjekk ut denne deilige unionspopen (med en overvekt av kvinnelige artister):

Pssst. Anbefaler deg å sjekke ut våre venner hos Kompetanseformidlingen og deres kronikk om balanse, kompetanse og stereotypier.

Read More

I mitt daglige morgensurferituale kom jeg over denne artikkelen hos The Guardian, basert på en tale fra den britiske Labour-politikeren Diane Abbott. Hun mener at “Britain is facing a “crisis of masculinity”” – først litt mer om Abbott.

Storbritannias første svarte, kvinnelige MP betegnes som en “firecracker”, og har flere ganger havnet i trøbbel over sleivete tweets og høylytte meninger. Hun har hittil i år uttalt seg om en økende pornofisering av samfunnet og dens innvirkning på unge kvinners seksualitet, ønsker å begrense salg av “fried chicken and cheap alchohol”, og at foreldre i større grad bør kontrollere barns tilgang til internett. Hun er en alenemor som kjemper for den moderne kjernefamilien. Noen mener i forbindelse med dette at Abbott og partiet hennes

“looks upon its old support base, the working classes, as a festering blob of drunken, junk-scoffing drones who don’t know what’s good for them”

Det er en eim av sannhet i nettopp dette, men Abbott skal ha for å bringe slike spørsmål på banen, på en konkret og forståelig måte, uten ideologisk tåkeprat. Sex, mat, fyll og Fight Club. For det er nettopp sistnevnte film (som forøvrig er fjorten år gammel) hun bruker som referanse i en tale som kommer i morgen, om hvordan britiske menn sliter i et samfunn preget av økonomiske nedgangstider og arbeidsløshet. Unge frustrerte machomenn, som aldri blir voksne og som tyr til misogyni og homofobi i et forsøk på å hevde seg selv:

“It’s all become a bit like the film Fight Club – the first rule of being a man in modern Britain is that you’re not allowed to talk about it.”

Hun ønsker debatt og å åpne opp maskulinitetsbegrepet, at foreldre skal snakke med sine sønner om mannsrollen, og diskutere farsrollen.  Jeg liker at hun henvender seg direkte til gutten og mannen, at hun ser dem som sårbare, og at hun linker kjønnsroller til sosialt ansvar, klasse, konsumkultur og økonomi. Mannen er ikke roten til ondet, heller enn de sosioøkonomiske og kulturelle forholdene menn og kvinner lever under.

At menn snakker mer om det å være mann kan få ulike utslag. Fra Knausgård bak barnevognen til nekromørket i kommentarfeltet i alle saker som handler om noe som kan minne om feminisme. Menn bør snakke (med menn) om familie, selvmord, voldtekt, arbeidspress, pornografi – og likestilling. Feminisme er likestilling, og inkluderer menn, men de som føler det motsatt påberoper seg ofte tittelen maskulinist istedet. Hm. Jeg føler patriarkatets bukser skjelve.

Dette ble bare rot. Kaffemaskinen på kontoret er ødelagt. Jeg har for mye blod i koffeinomløpet. Uansett, mens Abbott gjør seg klar for talerstolen i Storbritannia i morgen kan dere kose dere med litt relevant lesestoff fra Norge:

Feminisme og maskulinisme – J. Lorentzen, SKK

Maskulinisme kan forandre feminisme – maskulinist.no

Feministisk verktøykasse – C. Myrbråten, db.no

Nytes gjerne sammen med en klunk Jack Daniels, en Viagra og Tyler Durden:

Read More

En fredelig lørdag morgen. Ingen hangover, alene hjemme, velfylt kjøleskap og kaffe på kanna. Og en pus som maler og vil leke. Nåååh. La oss ta noen søte bilder, tenkte jeg…

IMG_2536

La oss ikke, tenkte Fenris. Han vant. Som vanlig.

IMG_2552

Read More

I går debuterte jeg og Cecilie som “dj’s” (jeg bruker anførselstegn ut av respekt for DJ som yrkestittel) på Ujevnt. Og ujevnt var stikkord både for sjanger og skills, der vi sto bak hver vår datamaskin og forsøkte oss på smuuude overganger mellom The Cramps, Creedence, Yaki-Da, M.I.A, Pulp og Side Brok.

Om jeg får være så ydmyk vil jeg si at det ble en strålende yolokveld i Bergens beste bar, og vi er nå ledige for flere oppdrag. Vi lover å dra igang upassende dansemoves hvis stemningen tilsier det, og passe på vårt egen rusnivå slik at vi ikke ender opp med å spille utelukkende eurodance og Burzum. Vi har ingen fet samling av sjeldne vinyler, men er helt RÅ i Spotify. Og vi vil aldri spille Bohemian Rhapsody.

hehe

yolo

Read More

Denne uken går Bergen Pride – Regnbuedagene av stabelen. Gay er okei og streit er greit – feiring med regnbueflagg kjenner ingen begrensninger. Et lite skår i festivalgleden kom likevel under åpningen og gudstjenesten i Johanneskirken i går kveld, som ble avbrutt av en hatefull prest med fossile holdninger. Grei men trist påminnelse til hvorfor vi trenger å offentlig farge byen vår i regnbuens farger med bred pensel en gang i blant.

For de som ikke føler seg helt stødig i homosjargong har LLH en grei innføring i de ulike begrepene knyttet til kjønn og seksuell orientering på sine hjemmesider. Homo, queer, transperson, kjønnsnøytrale pronomen – info som er greit å ha i bakhodet, ikke bare for journalister som skriver om lhbt-relaterte ting men også for oss andre. Språk er makt vet du.

Den som føler seg inspirert til å feire og markere sin støtte for alle skeive sjeler der ute kan sjekke ut programmet på Regnbuedagenes hjemmesider. Sideprogrammet Skråblikk på Litteraturhuset viser filmer hele uka, verdt å nevne er NRK-dokumentaren om Kim Friele som ble vist for første gang for 40 år siden, altså året etter at homofili ble avkriminalisert her til lands i 1972. Hvor mye har skjedd siden den gang? Hvordan er ståa for lhbt-folk i andre deler av verden?

Ellers er det kurs i japansk bondage på Fincken (ganske stilig), foredrag om homohets i idretten (veldig ustilig, slutt med det, hetsing altså), og stor parade torsdag kl. 1300.

Så blås støvet av Tegan and Sara-platene dine, dans litt foran speilet til Pet Shop Boys, kanaliser din indre Freddie Mercury i drag og tenk på at I Want To Break Free var en såpass kontroversiell video at den ble bannet fra MTV i sin tid. (Dessuten er det også skeiv uke på Paradise Hotel!)

Read More

Fordi det er lørdag og jeg er en enkel sjel: her er en mann i baris.

IMG_2508

Read More

TLC Norge hadde for to dager siden premiere på dokumentarserien Den perfekte meg med tidligere modell Kathrine Sørland i hovedrollen. Første del heter “Size Zero” der målet er å slanke seg til en størrelse 0 eller tilsvarende 32 i norske størrelser. Altså er “perfekt” synonymt med størrelse null? Hm.

Programmet har møtt sterk kritikk lenge før premieren, men er ment fungere som skremselspropaganda fremfor en slankeguide. Sørland sier at:

– Jeg selv tenkte at jeg bare skulle slanke meg, men innerst inne så er det jo begynnelsen på et eller annet slags spiseproblem. Så jeg håper veldig mange unge jenter vil se på dette programmet, og tenke seg om en gang ekstra før de begynner å slanke seg.

Jeg mistenker at serien er lett inspirert av BBC3-dokumentarene med Cherry Healey som programleder. Healey har utforsket emner som kvinners alkoholvaner, mammarollen og kroppsbilde, og har i tillegg til å filme sin egen fødsel og vært brisen foran kamera (ikke samtidig altså) vært åpen om sin egen bakgrunn med tendenser til spiseforstyrrelser. Lettbent, men sympatisk formidlet.

Jeg har ennå ikke sett programmet. Jeg  tror “Size Zero” har gode intensjoner men feiler i gjennomføringen – Sørland kunne ha laget programmet uten å sette seg selv på slankekur. Hvorfor skal hun “bare slanke seg”? Var ikke de andre elementene i programmet nok til å få frem poenget? Hadde jeg vært mer vennlig innstilt dersom serien tok utgangspunkt i en kvinne jeg personlig kan relatere meg mer til enn en blond, vakker eks-modell?

Programlederen veier før slankekuren 55 kilo og er en størrelse 36. At en 32 år gammel kvinne med et etter samfunnets øyne svært heldig genetisk utgangspunkt og som etter eget utsagn “elsker sauser og sjokolade” røper at hun ble “sliten og trøtt” og synes at hun selv “så stygg og skranglete ut” vil neppe skremme dem som ønsker å bli tynnere.

Folk med et trøblete eller forvrengt kroppsbilde vil ofre søvn, sosialt liv, overskudd og helse for å bli tynn, bedre, perfekt. La det skrangle la det rock’n’roll.

Disiplin. Styrke. Sunnhet. En smalere midje. Det er en fin linje mellom å være opptatt av å holde seg i form til å falle for fristelsen til selvpining for speilbildets skyld. Å balansere på riktig side av den linjen er en kunst, som noen aldri vil mestre. Ikke dermed sagt at alle TLC-tittere løper på badet og stikker fingrene i halsen i reklamepausen. Jeg stoler på at enkelte beholder sin kritiske sans, og muligens vil se programmet slik Sørland og Skofteland Film har intendert.

Men disse fornuftige seerne og de mer sårbare som blir inspirert til å selv bli mer perfekt i betydningen tynnere trenger ikke Sørlands slankereise mot nullpunktet. Det vi alle trenger minst av alt er nok et medieprodukt som fokuserer på kvinnekroppen som det evige oppussingsprosjekt.

Read More