— Anette Basso

Archive
March, 2013 Monthly archive

Jeg leste nylig at stadig færre i Norge velger å døpe barna sine, og tenker at jeg selv også ville ha latt være – om jeg hadde barn. Jeg ble selv døpt tidlig på høsten 1985, av foreldre som kun er kristne i den forstand at de selv engang ble døpt. Ingen fadder tok det på seg å lære meg opp i kristen tro, men jeg valgte å konfirmere meg i det som den gang var statskirken (Den norske kirke ble fra i fjor definert som en lovforankret folkekirke).

Konfirmasjonen ble et vendepunkt for mitt forhold til kristendommen – i negativ retning. Tingen er den, at når du vokser opp i distriktene er ofte mange av de lokale fritidstilbudene for barn knyttet til en menighet. I min egen oppvekst på Sunnmøre var det enten idrettslaget eller kirken og bedehusene som sto for moroa, og siden jeg aldri har vært særlig sportslig anlagt ble jeg med i bedehusets barnegrupper.

Her lærte jeg først og fremst å brodere navnet mitt på duker, lage påskekyllinger av garn og bake skoleboller. I tillegg var det mye snakk om Jesus, en snill fyr med skjegg og kjole som likte å dele ut fisk til de fattige og gjøre de syke friske. Jeg hadde en illustrert barnebibel med en liten historie for hver av årets dager – min favoritt var den om Babels tårn – og i bedehuskjelleren fikk vi besøk av damer som hadde vært i Afrika for å fortelle om Jesus.

Og så var det sang, masse sang. Jeg likte veldig godt å synge, derfor var det også naturlig at jeg noen år senere meldte meg inn i det lokale kirkekoret. Øving hver uke med alle venninnene, turer til små kommuner i Romsdal, synge så høyt at det ljomte i middelalderkirkeveggene. Gudstjenester i lange ullkapper der minst én av oss svimte av på bakerste rad i sommervarmen. Gospel for tynne, hvite jenter.

Andakt, liturgi, gloria og halleluja. Det var oppveksten, noe trivelig og trygt, av og til kjedelig, og ikke så veldig tankevekkende. I ungdomsårene valgte jeg bort kor og andre fritidsaktiviteter, og hang heller på kjøpesenteret, som tilfeldigvis (?) er nærmeste nabo til kirken. Likevel var det aldri tvil om at jeg skulle konfirmere meg, kanskje aller mest fordi jeg ønsket meg penger til å bruke nettopp på kjøpesenteret. Det var ikke Jesus som var motivasjonen, det var visjonen om et velfylt klesskap.

Tilbake i kirkekjelleren møtte jeg den mindre trivelige siden av norsk kristendom. Konfirmasjonslæreren og presten fra Indre Østland, nyinnflyttet og gammelfrelst. Der andre konfirmasjonsgrupper dro på telttur satt vi stille rundt et bord for å pugge bibelvers. I beste fall.

Denne presten var konservativ, som mange kristne i Norge faktisk er. Vår kompis Jesus måtte tre tilbake, og hans Fader Den Hellige Ånden Med Pekefingeren dukket opp i svært grafiske anti-abortfilmer på VHS og prestens avisutklipp om skilsmisse, tenåringssex og andre typer synd og fortapelse. Når du er 15 ønsker du deg synd og føler deg fortapt. I alle fall gjorde jeg det.

I nok en diskusjon omkring sex (han snakket mye om sex for å være så imot det, denne presten) kom han med følgende gullkorn rettet mot jentene (selvfølgelig bare jentene): “Du må ikke la noen spise av eplet ditt før du er gift, for da er det bare en epleskrott igjen”.

I et innfall av obsternasig motstand spurte jeg: “Men hva om jeg gjør det da?”. Presten kom bort til meg, la hånden faderlig på skulderen min, så meg inn i øynene og sa: “Da kan jeg kalle deg en hore”.

Mamma var rasende, i all den tid hun uten å preke har lært meg at alle mennesker er like mye verdt, uansett om de er gifte, skilte, rike eller fattige. Men dette er uttalelser helt etter boka, og burde ikke sjokkere noen som har vokst opp i et kristent land, selv om ordlyden var langt over grensen. Bibelen for ham var en lovsamling, en guide til å leve korrekt som en konservativ kristen. Hans bibel var ikke som min illustrerte, full av bilder av små myke lam og menn i sandaler. Hans indre bilder av Sodoma og Gomorra, synd, ild og svovel kom til uttrykk i moralprekner til småforvirrede og halvsinte femtenåringer. Og jeg skjønte at dette også var kristendommen, og at jeg ikke ville ta del i det etter at konfirmasjonsbildene på kirketrappen var tatt.

Uken etter «horet» jeg meg rundt på kjøpesenteret i magetopp og nypiercet navle, og glemte av hele greia. Jeg hadde kule venner som var medlemmer av pinsemenigheten, inkludert en som nektet å se Fucking Åmål på video, rett og slett fordi han ikke trodde på homofili. Jeg fikk en kjæreste fra en muslimsk familie, like muslimsk som min var kristen, ergo med minimal grad av praksis. Jeg ble eldre, flyttet, begynte studere, lærte om religion på nye måter, og begynte forstå kristendommen som en viktig del av norsk og europeisk tradisjon og kulturhistorie. Men jeg tror ikke selv på Gud. Jeg er usikker på om jeg noen gang gjorde det.

Jeg har tenkt på å melde meg ut av Den norske kirke siden konfirmasjonen, men først etter nyttår gjorde jeg alvor av det, nokså tilfeldig. Et par klikk, en underskrift, en rød postkasse og vips – du er ikke lenger medlem av Den norske kirke. Hadde jeg meldt meg ut uken etter konfirmasjonen hadde det vært med en søt smak av opprør, og jeg hadde trolig kommet på skolen iført Bad Religion-trøye og brent brevet bak gymsalen. Jeg hører fremdeles på Bad Religion men er ikke lenger sint på svovelpredikanten fra Østlandet.

Det er helt greit for meg at folk tror, og jeg tror noen også trenger det. Min Gud han er så fast en borg – det betyr veldig mye for mange. Jeg kaller meg verken agnostiker eller ateist, jeg er Tomas Tvileren.

Jeg ba aftenbønn på autopilot helt til jeg var tretten, men kommer aldri til å gifte meg i kirken. Mine eventuelle barn blir ikke døpt, begravelsen min har jeg ikke tatt stilling til. Man blir født, vokser opp, blir forelsket, har sex, ler, gråter, tviler og dør, og jeg tror ikke Gud har noen pekefinger med i spillet. Derfor meldte jeg meg ut av Den norske kirke. Men jeg synes fremdeles den skjeggete sandal-Jesus virket som en real fyr. 

IMG_2226

Read More

I dag tidlig var jeg for første gang vitne til en kvinne som sminket seg ombord på Bybanen. Hun gløttet et par ganger rundt seg før hun dro frem sminkepungen og la rouge, øyenskygge og mascara med den største selvfølgelighet (og en imponerende stødig hånd).

Jeg kunne ikke la være å titte. Det er noe nydelig i å se jenter sminke seg, de teite tingene vi gjør foran speilet uten å tenke over det. Dere vet, Fjeset, det ansiktsuttrykket du har blitt enig med deg selv om at ser bra ut. Det innebærer ofte å heve biiittelitt på øyebrynene slik at man ser ekstra våken ut, og et snev av duckface.

Jeg vet ingenting om denne jenta, men hun fikk meg til å tenke på den nye nettsiden XoVain.com og deres guide til å legge sminke ombord i rullende kjøretøy. Jeg trodde det bare var en myte, at jenter sminker seg i bilen eller på t-banen. Jeg tok feil.

XoVain er en gren på stammen til XoJane.com. I likhet med moderskipet er siden til tider krampaktig hipsterhipp, men likefull lesverdig for alt relatert til sminke og skjønnhet, eventuelt anti-skjønnhet. Jeg har ennå til gode å lese en guide til manikyr inspirert av astrofysikeren Neil deGrasse Tyson noen andre steder, og jeg er ganske sikker på at Elle/Vogue/whatever ikke snakker så mye om neglsopp og nuppete bikinilinjer.

Så om du, som jenta på Bybanen og undertegnede, ikke er redd for å være forfengelig – sjekk ut XoVain nå som du straks har påskefri (og tid til å eksperimentere med påskegul neglelakk i et trygt og stødig hjemmemiljø fremfor ombord på et kollektivtransporttilbud).

xoxo, Mrs. Vain.

PS. Sjekk også ut den britiske sminkeguruen Sali Hughes´ nye nettside, lansert i dag, hvor en av skribentene deler min entusiasme over å betrakte sminkesessions på offentlig transport.

Read More

Read More

Pybanen spiller sin første konsert på Kvarteret i kveld, og består av en gjeng erfarne rocketryner fra Bergen og omegn (les: Os). Jeg aner ikke hva jeg kan forvente, bortsett fra denne låten:


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten

Låter visstnok som “en vegg med mord”, og med det ønsker jeg alle en blodig lørdag.

Read More

Som kulturviter stiftet jeg flere ganger i løpet av studietiden kjennskap med “the noble savage” – den primitive figuren, upåvirket og ubesudlet av moderniteten, rå og naturlig, med en ren og edel sjel. I vårt pensum var det særlig fokus på hvordan samene tidlig ble ansett som edle villmenn, presentert som eksotiske innslag på verdensutstillinger, med et harmonisk og mytisk forhold til Naturen. Reinsdyr og runebommer, y’ all.

Dette endret seg, og den romantiske primitivismen ble erstattet med en syn på villmannen som underlegen, farlig, og mindreverdig. Rasehygieniske tiltak tuftet på en tvilsom fysiognomisk “vitenskap” kom som et resultat av dette, og den delen av vår nære historie, fra samer til indianere, er ingenting å være stolt av.

Min sensor på masteroppgaven, folklorist Stein Mathisen, har blant annet skrevet utførlig om temaet i artikkelen  ”Hegemonic Representations of Sámi Culture. From Narratives of Noble Savages to Discourses on Ecological Sámi” (trekk pusten), der han blant annet konkluderer med at en slik patriarkal konstruksjon av samene som naturfolk har vært med på å påvirke og begrense individers handlingsrom i den samiske kulturen. Jeg digger den mannen. Og han digget masterprosjektet mitt. Digg.

Selve begrepet om “the noble savage” dukket først opp i et skuespill fra 1600-tallet:

I am as free as nature first made man,
Ere the base laws of servitude began,
When wild in woods the noble savage ran

Og nå kommer vi til den egentlige hensikten bak dette blogginnlegget, nemlig min nye favorittband denne uka.

Jeg vet ikke om de fire britiske jentene i Savages løper så mye rundt i skogene, men de fikk i alle fall rast i fra seg under South by Southwest i Texas forrige uke. Innsatsen ble belønnet med en “Best New Track” hos Pitchfork, for låten “She Will”. Post-punk-vibber med en i særdeleshet rå trommis, som benytter enhver anledning til å gi cymbalene juling. Ikke så nobelt, men veldig bra.

Read More

Foruten en superinspirerende kulturvernskonferanse (som jeg vil komme tilbake til) – Snø, Kniven, en setlist fra Haraball på Popsenteret, vill fråtsing, et stykke romantisk dopapir. På gjensyn, Oslo.

IMG_2112

IMG_2104

IMG_2110

IMG_2116

IMG_2122 IMG_2123 IMG_2128 IMG_2129 IMG_2130 IMG_2132

IMG_2115

Read More

…skal jeg til Oslo. Kulturvern, Kniven og kule folk. Reiser med Bergen på øret, som vanlig.

Read More

Jeg, en ikke-røyker, er forelsket. I en parfyme som lukter tobakk.

Den observante leser kunne skue Viktor & Rolf´s Spicebomb i London-shopping-innlegget et par scrolls nedover på siden her, og jeg har siden blitt BESATT av denne duften.

Spicebomb

Bakgrunnen for kjøpet var en post fra en av mine favoritt duft- og skjønnhetsbloggere, Fifty Scents. Jeg skal ikke late som om jeg er en parfymekjenner, at jeg har en nese som kan skille hjertenoter av ymse blomster og hint av whatever slik som hun kan – jeg konstaterer simpelthen at denne duften dufter godt. På meg. Selv om det på papiret er en herreduft. Unisex er unisnacks sier nå jeg.

De siste fem årene har jeg vært trofast mot kvinneversjonen av Spicebomb, den svært populære Flowerbomb. Jeg holder meg helst til den litt tyngre Flowerbomb Extreme, fremfor den lyserosa originalen. Den er svært populær også hos de fleste menn som jeg har…klemt på. Sniff-sniff.

Jeg har prøvd å identifisere hvorfor Spicebomb lukter så besettende, og jeg tror litt av nøkkelen ligger i sigg. Det vil si, Spicebomb åpner ganske skarpt og nesten sitrusaktig (grapefrukt, sier de som har peiling), men er en såkalt krydret “tobacco note”. Og tobakk lukter godt. Dette kommer fra en ikke-røyker, som synes røykeloven er noe av det beste som har skjedd. Men sur partysiggelukt er noe helt annet enn tobakksduft.

Enda bedre: Spicebomb kombinerer krydder og tobakk med lær. Lær er sexy. Skinnhanskehånd-rundt-halsen-sexy. Andre neser nevner i tillegg kanel. Jeg elsker kanel. En litt lol analyse av oss som liker tobakks- og treaktige dufter sier forøvrig at:

those who still respond positively to the smell of tobacco may possess at least a streak of rebelliousness; and their after-work fashion choices may well be influenced by this usually obscured wild side.

Jeg – en vill rebell. Med en granat på nattbordet.

Litt googling forteller meg at også Diptyques Volupte og Tom Ford Tobacco Vanille er to sexysøte tobakksdufter som passer både kvinner og menn. Jeg anbefaler i tillegg mitt favorittduftlys (jeg har et favorittduftlys, hvor rebelsk er ikke det!), A.P.C Bougie no. 3 Toumbac, som finnes hos Pepper i Nygårdsgaten.

PS. Sjekk ut bloggen The Perfect Pleasure, som vilt promoterer hvor kult det kan se ut å røyke. Synd jeg ikke er en ung Sophia Loren:

Read More

I anledning kvinnedagen som var skrev jeg et svar til debattinnlegget i Bergens Tidende om liberal feminisme – min oppfordring til hverdagsfeminisme og om å la feministtrøya sitte litt mer romslig både på kvinne- og mannekropp kan leses her. 

Read More

Pølser, Pimms, posering og pusekatt.

IMG_2051

IMG_2052IMG_2062boobs n glory
IMG_2082utsiktkrazykat

Read More

Jeg tror ikke på meningsmonopol, og velger å praktisere hverdagsfeminisme på lavt nivå fremfor å følge paroler mot porno.

Stemmerettsjubileumsåret 2013 er i ferd med å bli et fantastisk år for De Store Diskusjonene omkring kjønn, feminisme, representasjon, klasse og likestilling. Det snakkes og skrives, og det er bra. Det må snakkes og skrives enda mer om kjønn før kjønn blir mindre relevant, og likestilling oppnådd.

For meg er feminisme rett og mulighet til valg, og en bedre maktbalanse mellom kjønnene. Jeg er 27 år gammel, bor i Norges nest største by og har et respektabelt antall studiepoeng i kjønnsrelaterte universitetsfag. Jeg har lest de Beauvoir, FETT, Amalie Skram og Valerie Solanas. Min feminisme tar utgangspunkt i meg selv, mine erfaringer, min kunnskap, min situasjon som en person født som kvinne i Norge. Heldige meg.

Hva er feminisme i Vadsø, på Gol eller i Calcutta? For en 14-åring? For en 67-åring? For en jente fra Somalia? For en lesbisk kvinne? For en hvit, heterofil mann? For en tjukk, for en tynn, for en transperson? For de som stemmer Høyre, Rødt eller Venstre?

Min feminisme vil av noen oppfattes som selvsentrert, lite solidarisk, for lite politisk og sosialistisk. Det jeg opplever, som flere har gjort i opptakten til 8. mars-togene rundtom i landet, er at det finnes en riktig feminisme, riktige paroler, som jeg ikke kan identifisere meg med. Jeg hater ikke på porno. Jeg er ikke sikker på hva jeg mener om sexkjøpsloven. Jeg tenker mye på det med barn, å skulle bli mor (eller ikke), og hvilke type familier som fritt kan velge hvordan de strukturerer sin omsorgssituasjon.

Vi trenger fremdeles radikale feminster representert ved Kvinnefronten og Ottar, om enn som et korreks til Venstreindividualister som meg selv og som utgangspunkt for debatt. Jeg kommer aldri til å finne meg til rette under deres fane i noe som helst tog, men anerkjenner også deres feminisme. Det spørs om de anerkjenner min.

Noen himler med øynene over at «Merk retusjert reklame» er en av parolene i Oslo. Hyyyl, I-landsproblemer, hva med våre søstre sør for ekvator? Vi har det jaggu godt, for godt, har du ikke dårlig samvittighet over å ikke engasjere deg mer i kvinners arbeidssituasjon i India? Det har nemlig jeg, av og til. Men det er noe som heter å velge sine kamper, og jeg vet at en rekke kamper kjempes på den fronten av folk som har mer peiling enn meg.

feminist og pære

I tillegg til å lese feministisk historie og teori praktiserer jeg min feminisme på lavt nivå: På å korrigere småting i hverdagssamtaler der kjønn ligger som «naturlig» årsak til alt fra utroskap, musikksmak og generell folkeskikk. Slå ned på generaliseringer. Gjerne med min mor, som i grunn er ganske progressiv i tankegangen for å være en tidligere hjemmeværende husmor med null utdannelse og vaskejobb. Gi ros og krangle kjærlig med småbarnsmødrevenninner. Ha sex selv om jeg ikke har frisert intime områder. Skrive og bidra til Oh Chérie. Lage spillelister med utelukkende kvinnelige artister. Være stolt av min søster når hun beint ut sier at hun «er fornøyd med kroppen sin». Slutte å stresse over kroppen min. Det har jeg gjort over halve livet, helt siden jeg og en venninne målte hverandres kroppsdeler med milimeterpresise målebånd, da vi knapt var fylt 11 år.

Jeg hadde aldri evne til å utvikle en full-blown spiseforstyrrelse, men la meg bare si deg at du blir sykt døll av å praktisere manisk lavkarbo. Snu på flisa, bli sint på systemet i stedet for deg selv. Det er et valg å bli glad i kroppen sin, ingen tar det for deg, og mange tjener på at du fortsetter å streve. Og når du slutter å kave med jeansstørrelser og slappe underarmer får du tid til overs til andre ting som gjør deg glad. Såre enkelt, men likevel vanskelig.

Jeg savner en mer tilgjengelig hverdagsfeminisme i Norge, og synes de ligger bedre an på den fronten i Sverige. Nabolandet med et eget feministparti, med genuspolitiske retningslinjer i barnehagene, der pronomenet ‘hen’, som et kjønnsnøytralt alternativ til han og hun, blir mer og mer synlig på spalteplass. En kan godt være uenig med noe av dette, at det er å dra det for langt, men uenighet er bra og fruktbart. But let’s keep it civil, og ikke erklære monopol på Den Riktige Feminismen og hysje ned meningsmotstandere. Noe med å respektere andres valg og alt det der.

Vi har alt å vinne på å fortsatt feire 8. mars. Vi skal prate i hjel likelønn, kroppskrig, voldtekt, papparollen, slutshaming, strippeklubber, barnfrihet, skjevheter i akademia, kroppshår, kjønnslemlestelse, Spellemannskategorier, ideologi og misogyni til det en gang ikke er mer å prate om. Til kjønn blir mindre avgjørende for dine valg, din situasjon. Til vi en gang kan tenke at dagens debatter er like utdaterte som den gang de klødde seg i skjegget for å kaaaanskje skulle gi kvinner stemmerett og kaaaanskje kvinner skulle få lov å ta abort.

I dag skyller jeg ned en av feminismens viktigste seire med en god Indian Pale Ale, tar på meg min nye herreparfyme, stryker skjorta, finner frem hold-in-strømpebuksa, og danser på Ladyfest i Bergen til M.I.A og Madonna. Det er min kvinnedag. Gratulerer med din.

Denne teksten ble publisert på Oh Chérie 8. mars.

Read More

Klikk deg inn på Oh Chérie og les mitt intervju med en av Norges råeste frontfigurer. Kvinne, attpåtil. 

Read More

ladyfest

I morgen er det 8. mars og kvinnedag, og jeg har sagt ja til å være dj på Ladyfest på Landmark. Arrangementet er en feministfest av de sjeldne åpent for alle, og sjølvaste Sandra Kolstad skal både opptre med et bestillingsverk og spille plater i etterkant, sammen med FETT´s debattredaktør Charlotte Myrbråten. To kvinner som jeg har massiv respekt for.

Min første tanke var “oi så stas å bli spurt!” før “UÆH jeg kan jo ikke å dj´e!!!”. Som person er jeg i utgangspunktet ikke så veldig tøff i trynet. Jeg unngår gjerne å gjøre ting jeg ikke kan eller aldri har gjort før med mindre jeg vet jeg behersker det. Alle vonde barndomsminner er stort sett knyttet til opplevelser av å ikke mestre noe, av å tabbe seg ut. Rødmen, klumpen i magen, følelsen av å helst ville synke i jorden. Totally Knausgård vol. 3 type greier.

Etterhvert som jeg er blitt mer voksen og trygg på meg selv har den usikre jenta måttet skygge unna for hun som helst vil oppleve alt og ikke gå glipp av muligheter for både moro og læring. Jeg har lekt dj et par ganger før, og hatt det dritgøy. Jeg har også sagt ja til å sitte i et debattpanel under Kulturvernkonferansen i Oslo neste helg, foran en forsamling av smarte og erfarne kulturvernere. Jeg vet jeg har både god musikksmak og gode poenger om formidling av kulturvern og kulturarv.

Stemmerettsjubileet, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, handler om likestilling og representasjon. Det er visstnok en jentegreie å ikke åpne kjeften eller stille opp før man vet at man har kontroll over situasjonen, noe som reflekterer seg i antall kvinner som er representerte i debatter og aktualitetsprogrammer. Det er for eksempel lettere å få en mannlig akademiker til å uttale seg enn en kvinnelig, og det er synd.

Ta helst ordet først, og skap mulighetene selv. Men si i det minste ja når noen spør, og grip sjansene som byr seg. Represent jente! Si ja! (Og kom på Ladyfest på Landmark på fredag!)

Read More

London er et shoppingmekka, eventuelt et helvette når du ikke har så mye penger å bruke. Jeg svidde av mine pund på dette:

IMG_2004

Sminke, sprit og ting som lukter godt – hva mer trenger man? Spicebomb fra Viktor & Rolf er egentlig en herreduft, men er såpass androgyn og god i stilen at jeg ikke bryr meg om sånt. Billigmerket Sleek lager bra sminke til latterlig lave priser, og jeg hadde lest meg opp på at øyenskyggene og blush´en var verdt å sjekke ut. Clinique´s Chubby Sticks er kommet i en Intense-versjon, med maks farge og fukt for leppene. Muji er stedet for ting og tang til hus og hjem i sober japansk design. Duftlys (hallo, det ene lukter peis!), en dings til å ha kremer i når jeg er på reise, samt nye sokker fikk bli med i bagasjen hjem. Tanqueray er gin, and gin is good for you.

IMG_2011

Ny skjorte og cardigan fra Fred Perry – turens kjappeste kjøp, unnagjort på fem minutter i den lille butikken deres like ved legendariske Carnaby Street.

IMG_2010

Endelig et par nye Adidas Samba (som jeg smatt rett på bena etter å ha gått langt og lenge i Covent Garden), og en t-shirt fra Booze & Glory. Veldig tøff, akkurat som bandet.

Read More

Var i London sammen med min gode venn Freddy i helgen, i anledning Skinhead Invasion of London. Vi tilbrakte lange, laidbacke, festlige, fulle dager i Camden, danset i timesvis til ska og reggae, drakk endeløse mengder Guinness, jeg fikk endelig sett et av mine favoritt oi-band Templars live for første gang, lærte meg å skåle på gresk, og møtte en haug med jenter med samme sveis som meg selv.

London, vi ses igjen.

IMG_1912 IMG_1914 IMG_1923 IMG_1924 IMG_1925 IMG_1930 IMG_1936 IMG_1937 IMG_1938 IMG_1943 IMG_1956 IMG_1976 IMG_1978 IMG_1995 IMG_1996 IMG_1997

Read More