— Anette Basso

Yes, jeg bare moser på videre og gir dere mine favorittlåter fra året som snart er over. Denne listen, som var mitt bidrag til Kritikertoppen 2015, var en skikkelig nøtt å knekke og jeg ser allerede nå at jeg kanskje skulle ha gjort noen justeringer. Og jeg kunne lett ha utvidet den til tjue låter.

En av låtene som ikke kom med på denne listen sniker seg i alle fall med på listen over beste musikkvideoer – følg med, følg med. Er noen av disse også dine favoritter?

1. Susanne Sundfør – Kamikaze
2. Hjerteslag – Bryllupsplaner og andre fete løgner
3. HEALTH – New coke
4. Silvana Imam – Tänd alla ljus
5. Lower Dens – To die in L.A
6. Real Lies – Blackmarket blues
7. Communions – Summer´s oath
8. Makthaverskan – Witness
9. Noel Gallagher´s High Flying Birds – Lock all the doors
10. Dig Deeper – Let me ride

Read More

Juletid er listetid! The most wonderful time of the year for oss musikkinteresserte, med andre ord. Som musikkritiker i Stavanger Aftenblad har jeg fått gleden av å bidra til Dagsavisens årlige kåring av de beste albumene og låtene i 2015.

Kritikertoppen 2015 kan du ta en titt på her, men jeg tenker å oppsummere mine egne favoritter her på min egen blogg. For ja, alle elsker Susanne Sundfør, undertegnede inkludert, men jeg har også en del favoritter som ikke er å finne på Kritikertoppen og andre lister. Blant annet Hjerteslag, som spiller på Garage i kveld. <3 <3 <3

1. Real Lies – Real Life
2. Hjerteslag – Møhlenpris Motell
3. Susanne Sundfør – Ten Love Songs
4. Grimes – Art Angels
5. Jamie xx – In Colour
6. Lower Dens – Escape From Evil
7. Lars Vaular – 666 ALT
8. HEALTH – DEATH MAGIC
9. New Order – Music Complete
10. Best Coast – California Nights

Read More

Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 18.11.15.


BTs kunstanmelder Øystein Hauge har anmeldt to aktuelle utstillinger, begge av tyrkiske kunstnere. Han mener at den ene, Sükran Morals utstilling på KODE, setter følelsene i sving. Den andre, gruppeutstillingen Mother Tongue på Galleri 3,14, blir du klokere av. Hauge omtaler Morals verker som omhandler barnebruder og steining av kvinner som opprørende å forholde seg til og enkle å ta avstand fra.

Disse er «objektivt dokumenterbare». Andre verker er subjektive og utviser Morals «overdrevne emosjonalitet». Disse er problematiske, mener Hauge.

Fra et feministisk ståsted er Hauges vurdering interessant. Flere av medlemmene i Feministisk initiativ i Bergen har sett utstillingen og opplever den som hyperrelevant. Moral er i aller høyeste grad et tenkende, rasjonelt menneske og en kunstner med en politisk agenda, preget av at hun er kvinne og at hun er kvinne i et tyrkisk samfunn.

Å konstruere en motsetning mellom det emosjonelle og det rasjonelle er klassisk patriarkalsk tenkning. Fakta mot følelser, hode mot kropp. Klassiske dikotomier, som også knyttes til kjønn og brukes normativt. Hauge omtaler «kvinnekroppens betydningssystem». Kvinnekroppen rommer et komplekst sett av betydninger, som har variert med tiden og gjennom ulike kulturer. Det gjør også mannskroppen og transkroppen.

Kroppen vår er avgjørende for hvordan verden møter oss og hvordan vi møter verden. Kvinners kroppslige autonomi og seksualitet har vært forsøkt og blir undertrykket verden over. At Morals behandling av disse temaene, inkludert framstillingen av en kvinnes orgasme gjennom onani, faller under betegnelsen «sensasjonalistisk» er betegnende nok i seg selv.

Hauge setter spørsmålstegn med hvorfor KODE trekker fram den «for lengst utdebatterte forbindelsen mellom det personlige og det politiske». Forbindelsen involverer et maktperspektiv – hva som er viktig å diskutere – og den forbindelsen er ikke utdebattert. Et eksempel er #jegharopplevd, hvor norske kvinner delte titusenvis av personlige beretninger om trakassering og overgrep.

Debatten var heftig. De fleste lyttet, noen ble overrasket, andre protesterte: Anekdotene var uinteressante. De kunne ikke dokumenteres. Dette var føleri. Kvinnene overdriver. Jeg delte selv mine erfaringer, og ja, det var emosjonelt.

Jeg reagerte også emosjonelt på flere av verkene i utstillingen, særlig verket Ethic, som viser en blodig arm dinglende fra en hyenes munn. Bak ruller ord over en liten skjerm, med sitater fra truslene Moral mottok etter en performance i 2011. Ordene ryster og gir gjenklang. Feministisk initiativ mottok som kjent en drapstrussel i valgkampen. E-posten som inneholdt konkrete trusler om voldtekt, tortur, drap og skjending hadde som hensikt å true oss til taushet og føle frykt. Ordene utviste det samme hatet mot kvinner som Moral ble utsatt for og som mange andre kvinner som ytrer seg i offentligheten møter.

Det knøt seg i magen da jeg sto framfor kunstverket. Det mener jeg er positivt. Kunsten har rom for følelser, enten det er Knausgårds skam eller Morals vrede. Kritikerne står selvsagt fritt til å like det eller ei. Vår jobb som feminister er å tenke ut politiske løsninger og virkemidler mot sexisme, rasisme og homofobi. Vi mener at mangel på likestilling er et samfunnsproblem og ikke et privat anliggende. I likhet med Sükran Moral føler vi det også på kroppen. Det personlige er politisk – og i dette tilfellet et relevant stykke kunst som både setter følelser i sving OG som en blir klokere av.

Read More

Norske mediemenn har oppdaget at kvinnekampen ikke er over. Men når kronikkblekket tørker, vil de bidra i kampen for likestilling?

Dagbladets Kjetil Rolness har avlyst kvinnekampen. Denne uken tok Aksel Braanen Sterri til motmæle, i en faktabasert og eksempelrik tekst som viser at likestilling ikke er oppnådd. Til farsdagen ønsket Dagsavisens Bernt Erik Pedersen seg en pause fra folk som skal fortelle ham om hva det er å være mann. Han kjenner seg ikke igjen i maskuline stereotypier om bacon og bålbrenning.

La meg vifte med en rosa klut – gutter, redningen er her! Det kalles feminisme. Norske kvinner har kjempet jevnt og trutt for likestilling i over hundre år! Endelig er dere klare til å ta kampen sammen med oss også utenfor kronikkspaltene! Eller?

For «kvinnekampen er ikke over», slik Sterri påpeker. Mange menn behøver fremdeles å overbevises om dette – kvinner i mindre grad. Kvinner er mer bevisste på at kjønnsdiskriminering skjer, fordi kvinner oftere diskrimineres på grunnlag av kjønn. En del menn har begynt å føle på det samme og har åpnet øynene for at kjønnsdiskriminering skjer – i barnehagen, på skolebenken, under jobbintervjuet, i styrerommene, langs bardisken, i historiebøkene og i politikken. Med et nødvendig interseksjonelt perspektiv vet vi også at sjansen for å bli utsatt for diskriminering øker dersom en eksempelvis har en mørkere hudfarge eller en funksjonsvariasjon. Deres stemmer kommer til å runge høyere i tiden som kommer. Da må vi lytte.

For hvem lytter vi til? Harald Eia har rett i at menns vurderinger og anerkjennelse veier tyngre enn kvinners. Dermed lytter flere menn (og kvinner) når det er en mann som snakker. For mange av oss formidler disse kronikkene lite nytt. Det oppleves som et paradoks at medieoffentligheten nå bruker enkelte menns stemmer som et bevis på at likestilling er noe å bry seg om. Et massivt kor av kvinnestemmer har sunget det samme budskapet lenge – uten å nå like mange ører og generere like mange kronikker som Eia. Som artisten Björk nylig påpekte: «Alt en mann sier, må en kvinne si fem ganger for å bli hørt». En kan bli bitter av mindre, men det kommer vi jo ingen vei med.

For om norske menn har diskutert og reflektert over Eias, Rolness´ og Sterris kronikker, så jubler jeg nesten uten forbehold. At mannsrollen er i endring og at menn har oppdaget at de også er et kjønn (og at de kan diskrimineres på grunnlag av det) kommer likestillingskampen til gode.

La oss da endelig slå fast at mangel på likestilling er et problem, både for hun, han og hen.
La oss komme med flere innspill til løsninger på problemet, enn utspill som drøfter hvorvidt problemet finnes.
La oss få på plass en effektiv og treffsikker likestillingspolitikk.
La oss diskutere forslag om reell likelønn, sekstimers arbeidsdag, likestilt foreldrepermisjon, omvendt voldsalarm og normkritisk seksualundervisning.
La oss utvide trange kjønnsroller og riste av oss stereotypier.
La oss gjøre det enklere å bli vurdert ut ifra våre egenskaper, og ikke ut ifra kjønn, seksuell legning, kjønnsidentitet, alder, klasse, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap.

Som interseksjonell feminist er jeg optimist. Når vi utvider feminismen og inkluderer flere blir veien til målet om likestilling kortere. Da er mulighetene større for at vi alle får like mye makt til å påvirke samfunnet og vårt eget liv. Menn, er dere med?

intersectionality

Read More

Og Susanne Sundfør. «Accelerate» var min umiddelbare favoritt fra albumet «Ten Love Songs» når det ble sluppet tidligere i år. Magisk plate, magisk artist, mata video. Praktfull bredbent – og et par elementer som minner meg kraftig om «Papi Pacify»-videoen til FKA Twigs. Meget sæxet.

Les forresten intervjuet med Sundfør via The Guardian forrige uke, om elsking, hating, nerding og sexismen som fremdeles råder i musikkbransjen.

Read More

…har jeg vært med på min aller første valgkamp, feiret at Feministisk initiativ har tatt plass i norsk historie (men dessverre ikke i bystyret i Bergen), jeg har tatt en liten pust i bakken med filmfestival, gode bøker og mye mat (fårikålsesong vettu) og jeg har klippet meg.

Sånn. En småblurry selfie. I tiden framover håper jeg å få delt nytt om diverse sånn passe sporadisk.

sjølvis

Read More

Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson og listekandidat ved #valg2015. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 24.09.15.


Vi følger nøye med dere

Hvordan vil feministene i Arbeiderpartiet samarbeide med sine verdikonservative kompanjonger i KrF?

Feministisk initiativ fikk over 600 valgstemmer i Bergen, men ikke mange nok til å sikre oss mandat i bystyret. Vi er et ungt og utålmodig parti med stort pågangsmot, og vi gir oss ikke så lett. Vi skal ta plass i bystyret om fire år, og om to år stiller vi til stortingsvalg.

Fremtiden ser lys og rosa ut. 
 Se bare hva som er skjedd i Sverige. Da et feministisk parti kom på banen, fikk feminister i andre partier luft under vingene. Vi vet at smarte feminister på venstresiden har fått større boltreplass i egne partier. Vi har en soleklar utfordring: Kampen for likestilling og mot diskriminering må engasjere hver dag hele året.

Vi ser med interesse på hvordan Miljøpartiet De Grønne, stiftet i 1988, nå har fått sitt definitive gjennombrudd. I likhet med MDG bidrar FI med ny kunnskap og nye perspektiver, samtidig som vi ikke lar oss plassere langs den tradisjonelle høyre-venstre aksen. I likhet med en grønn omstilling vil heller ikke likestilling skje av seg selv – noen må prioritere det.

MDG har plassert miljøet på den politiske agendaen, i den grad at (nesten) alle partier nå erklærer seg grønne. I en av valgkampens siste debatter slo Høyre og Smith-Sivertsen fast at de var det «tredje mest grønne partiet». Mon det. 

I Sverige har regjeringen erklært seg som feministisk, mye takket være svenske FI.

Hvordan vil feministene i Arbeiderpartiet samarbeide med sine mer verdikonservative kompanjonger i KrF? Vil frustrerte feminister i MDG finne seg nye beitemarker? Hvor er de erfarne kvinnesakskvinnene i Høyre?

Her er åtte tiltak for et mer likestilt Bergen som vi håper folkevalgte feminister vil arbeide for. Vi vil følge nøye med dere!

  • 

Sikre et krisesentertilbud for mennesker med tilleggsproblemer innen rus og psykiatri, og lage en egen handlingsplan for kvinner i rus.
  • 

Sikre en obligatorisk og omfattende seksualundervisning i skolene for å forebygge voldtekt, overgrep og seksuell trakassering.
  • 

Sette i gang prøveprosjekter med mål om å innføre seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon i offentlige virksomheter.
  • Opprette barnehager og SFO for foresatte med ubekvemme arbeidstider, med tilbud også på nattetid.
  • 

Motvirke et fremtidig kjønnsdelt arbeidsmarked gjennom bevisst rådgiving i skolene.
  • 

Arbeide for nulltoleranse for sexistisk og diskriminerende reklame i byrommet, og på sikt et reklamefritt byrom.
  • Arbeide for at strippeklubber ikke får skjenkebevilling.
  • Øke støtten til Omsorgsbasen og Utekontakten, med særlig fokus på tilbud for prostituerte og ofre for menneskehandel.
  • Read More

    Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson og listekandidat ved #valg2015. Innlegget ble opprinnelig publisert i en forkortet versjon i Bergens Tidende 05.08.15.


    Kjære politi, beskytt oss!

    Feministisk initiativ ønsker å likestille voldtektssaker med voldssaker og innføre 90 dagers behandlingsfrist. Samtidig krever vi at politiet i Hordaland tar et oppgjør med skadelige holdninger.

    Igjen skriver bergensavisene om voldtekt. Anledningen er en av de mer sjeldne overfallsvoldtektene, som ryster alle kvinner som beveger seg i Bergen by. Voldtekt er terror – en form for terror som rammer den enkelte og som sprer frykt blant resten. Offeret sitter igjen alene med skyldfølelsen, skammen og ofte følelsen av å selv ha ansvaret.

    Kan vi stole på at politiet tar denne formen for terror på alvor? Er vi beskyttet?

    Tilnærmet straffefrihet

    En av ti kvinner i Norge blir voldtatt, en av hundre menn likeså. De fleste overgripere er menn, og i de fleste tilfeller kjenner overgriper og offer hverandre fra før.

    Antallet anmeldte voldtekter øker. Dette behøver ikke å bety at det skjer flere voldtekter, men at bevisstgjøring har fungert og at flere faktisk oppsøker hjelp fra de som skal beskytte oss. Likevel har bistandsadvokater uttalt at de ber klientene sine tenke seg om før de anmelder en voldtekt. Grunnen? Belastningen for offeret er stor og svært mange av sakene ender med henleggelse eller frifinnelse.

    Sjansen for at en voldtekt ender med domfellelse er forsvinnende liten. Kun en av ti voldtekter i Norge blir anmeldte. Av disse blir mellom 75% – 80% henlagt uten oppklaring. I praksis har vi tilnærmet straffefrihet for voldtekt i Norge.

    Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for en voldtektssak er vel 150 dager – eller 5 måneder. I riksmediene har vi hørt om tilfeller der offeret setter livet på vent i nesten to år. Flere har omtalt behandlingstiden som et nytt overgrep.

    Den lange behandlingstiden gjør det også mulig for overgriperen å begå flere overgrep – den såkalte «kjendisdanseren» i Oslo står som et skrekkeksempel.

    Feministisk initiativ tror ikke at strengere straffer nødvendigvis reduserer antallet voldtekter i Norge. Men vi tror at praksisen i dag, med lang behandlingstid og tilnærmet straffefrihet for voldtekt, legger tyngde til børen som allerede hviler over ofrene.

    Voldtekt – en hastesak

    Hvordan kan situasjonen endres? Flere meningsbærere har tatt til orde for en 90 dagers behandlingsfrist for voldtekt- og overgrepssaker. I dag opererer politiet med en slik frist i visse voldssaker – som håndgemeng i taxikøen natt til søndag. I voldssakene med frist påpeker politiet selv at saksbehandlingstiden har vist en positiv utvikling, og at det har vært en sterk nedgang i antallet saker.

    Både politiet selv og Riksadvokaten stritter imot å innføre 90 dagers behandlingsfrist på voldtektssaker. I 2007 var Riksadvokaten bekymret for at en slik frist ville gjøre kvaliteten på etterforskningen dårligere. Det samme mente de i 2011.

    Men politiet er allerede under tidspress på slike saker. «Det er viktig at etterforskning kan iverksettes så raskt som mulig», skriver politiet i Hordaland i sin egen veileder til den som har blitt utsatt for voldtekt. Videre skriver de at «materialet må sikres raskt» og at «politiet bør snarest få opplysninger om gjerningspersonens identitet».

    Rettsmedisinske undersøkelser må nødvendigvis gjøres kort tid etter at overgrepet har funnet sted. I dag kan DNA-analyser gjennomføres på svært kort tid og i hastesaker kan svaret være klart i løpet av et døgn, i følge Folkehelseinstituttet.

    Da gjenstår åsted og overgriperens identitet. Offeret vil i de fleste tilfeller være i stand til å peke ut et åsted. De aller fleste voldtekter og overgrep begås av en bekjent av offeret. I et fåtall av sakene er gjerningspersonen ukjent, akkurat som i andre voldssaker.

    Feministisk initiativ ser ingen gode grunner til at politiet ikke skal innføre like frister i voldtektssaker som voldssaker. Vi håper på begrunnelser og svar fra politiet om dette.

    Verdig vår tillit?

    Hva så med holdningene – kan ofre for voldtekt stole på å bli møtt med forståelse og kompetanse fra politiet? I Bergensavisen 5. juli uttalte politioverbetjent Bente Liland følgende: «Man må ikke sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep». Vi krever svar på om denne type holdninger, hvor ansvaret for å unngå et overgrep legges på offeret framfor overgriperen, er representativ for politiet i Hordaland.

    Politiet skal beskytte oss og møte oss i sårbare situasjoner. Samfunnet er avhengig av at vi har tillit til politiet. Liland gjør seg ikke verdig vår tillit med et slikt utsagn.

    Det samme gjelder i saken som ble kjent tidligere i år, hvor en ung gutt ble møtt med latterliggjøring etter å ha ringt inn og varslet et voldtektsforsøk. Utilstrekkelig opplæring, påberopte politibetjentene seg. Uegnet, kaller vi det.

    Feministisk initiativ nekter å godta holdningene som kommer til uttrykk i disse to eksemplene. Slike holdninger skader – og de kommer fra dem som skal beskytte oss.

    Nødvendig kompetanseheving

    I valgprogrammet vårt tar vi til orde for et likestillingssenter, enten i kommunal eller fylkeskommunal regi. Likestillingssenteret skal ha ansvar for å heve kompetansen i likestillingsarbeid og antirasisme i alle offentlige instanser – politiet inkludert.

    I dag får blant annet politiet tilbud om Rosa Kompetanse Justis, et undervisningstilbud utviklet av LLH, med sikte på at den enkelte politimann- og kvinne blir tryggere i møte med LHBT-personer og sørger for god ivaretagelse i møtet med politiet.

    Vi ønsker et lignende undervisningstilbud med et interseksjonelt perspektiv på voldtekt og overgrep. Dette inkluderer voldtekt i nære relasjoner, voldtekt der offer og overgriper er av samme kjønn, voldtekt av LHBT-personer, voldtekt mot mennesker i prostitusjon, voldtekt av barn og ungdom, voldtekt av eldre, voldtekt av ofre med flyktning- eller asylsøkerstatus og voldtekt av mennesker med funksjonsvariasjoner.

    Ta voldtekt på alvor!

    Feministisk initiativ går til valg på en trygg og ansvarlig by. Frihet fra vold er en grunnleggende menneskerettighet. Vår misjon er å forebygge – kampen mot voldtekt begynner ikke på politistasjonen. Seksuell grensekunnskap må formidles på helsestasjonen, i barnehagen, i klasserommet og videre inn i voksenlivet.

    Men når en voldtekt eller et overgrep faktisk har funnet sted krever vi at politiet tar voldtekt på alvor. Å innføre en 90 dagers behandlingsfrist kan være et steg på veien – samtidig som politiet tar en grundig titt på sine egne holdninger og praksis.

    Se også Kripos´rapport om voldtektssituasjonen 2014, publisert i mars 2015.

    Se også Riksadvokaten om straffesaksbehandling i politiet første tertial 2015.

    Read More

    Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson og listekandidat ved #valg2015. Teksten ble holdt som en appell på Festplassen 10.07.15, i forbindelse med demonstrasjonen «Bortvist»


    Feministisk initiativ er et feministisk og anti-rasistisk parti som arbeider for likestilling og mot diskriminering.

    Vi mener at alle mennesker er like mye verd, uansett kjønn, seksuell legning, kjønnsidentitet, alder, klasse, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap.

    Det betyr ikke at vi alle er like. Vi møter ulike utfordringer, har ulike erfaringer og har ulike behov. Men vi skal fremdeles ha like rettigheter, like muligheter og likt ansvar for å kunne påvirke våre egne frie liv.

    Vi krever en helsefaglig tilnærming til ruspolitikken, basert på kunnskap – ikke moral. Vi vil jobbe for en ruspolitikk som tar den individuelle brukeren sine behov på alvor.

    Som et feministisk parti mener vi det er nødvendig å se på rusproblematikken med et kjønnsperspektiv. Kvinner og menn kan ha ulik rusatferd og rusproblematikk, ulike behandlingsbehov og reaksjoner på behandling.

    Er du kvinne i rusmiljøet er også sannsynligheten for å bli utsatt for vold større enn i andre miljøer. Organisasjoner vi har snakket med har fortalt oss at kvinnene i miljøer som er belastet med rus og kriminalitet havner nederst på rangstigen. Mange blir offer for svært krenkende hendelser, og flere lever i relasjoner med vold og seksuelle overgrep.

    Voldsutsatte kvinner som sliter med rus får ikke hjelp av krisesentrene. Dette ønsker både krisesenteret selv og vi å gjøre noe med. Menneskerettigheter opphører ikke selv om man er ruset. Vold skal ses på som vold uansett hvem som blir utsatt for den.

    Det finnes flere organisasjoner her i byen som gjør en livsviktig jobb med å ivareta tryggheten til voldsutsatte kvinner i rusmiljøet. Men kommunen selv må ta et større ansvar. Det starter med et eget krisesenter for kvinner, og et eget også for menn, utsatt for vold i nære relasjoner – uten krav om rusfrihet.

    Mennesker med rusproblemer er like unike og egenartet som resten av Bergens befolkning. Det finnes ikke én forklaring på hvorfor noen misbruker rus og heller ikke én løsning som hjelper alle mennesker med rusproblemer. Vi vil snu pilen fra sambehandling til individuell behandling.

    Vi må begynne med å ta rusmisbrukerne på alvor. Vi vil at mennesker med rusproblemer skal få sjansen til å leve et liv uten rus dersom de vil det. Med medisiner, aktiviteter, muligheter til å jobbe og til å bo – tilpasset hver enkelt.

    Mange i rusmiljøet er bostedsløse og uten mulighet for å skaffe seg en trygg bolig. Mange har kanskje aldri hatt en trygg bolig. Vi vet også at det er lange køer for kommunale boliger i Bergen. Dette må det gjøres noe med, raskt.

    Vi vil nemlig at hjelpetiltakene skal sentreres i hjemmet. Vi vil at de som har bruk for hjelp og opplæring for å bo i egen bolig skal få det. Vi må tilby bolig i et miljø der mennesker med rusproblemer ikke blir plassert sammen, som i dag.

    Mye av det vi ønsker koster mye penger. Vi vet at politikk handler om ressurser. Vi tror ikke at bøtelegging og bortvisning vil ha en avskrekkende effekt og vi synes det er en dårlig bruk av ressurser.

    Det er vår oppgave, som politikere, å prioritere annerledes. Det er vårt ansvar som medmennesker å bry oss.

    Read More

    Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson og listekandidat ved #valg2015. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 02.06.16.


    Feministisk timinuttersby

    Asfaltpartiene har sittet lenge med makten. Tiden er inne for en feministisk byutvikling!

    Byutviklingsdebatten i Bergen den siste tiden hatt et overveldende fokus: Asfalt. Når vi spør hvorfor, er svaret alltid det samme: Asfaltpartiene Ap, Høyre og Frp. Deres nøkkel til frihet er bil og vei. Like tydelig som at byen og fylket har fått mengder med asfalt, har borgerne tapt noe på veien. Mer vei skaper større avstand mellom mennesker. Vi er i ferd med å bygge et fylke for isolasjon og ensomhet, ikke et fylke for møteplasser og fellesskap.

    Bergen er dårligst på fortetting blant de ti største bykommunene i Norge. UN Habitat mener at den optimale byen skal inneholde 15 mennesker pr. mål. Bergen sentrum har i dag litt i overkant av åtte, Fyllingsdalen rundt seks.

    Når vi bygger byer og samfunn med feminismen som verktøy, inkluderer vi flere. En feministisk byutvikling tar hensyn til både tidsklemme og rullestol, til lommebok og kulturutveksling. Byen skal bygges slik at alle skal ha like muligheter til å leve gode og likestilte liv. Du skal ikke være avhengig av bil for å komme deg til jobb og skole. Hudfargen din skal ikke være et hinder når du skal finne deg et sted å bo. Rullestolen din skal kunne ta deg helt frem til målet ditt. Dårlig byluft skal ikke hindre deg i å bevege deg fritt utendørs.

    Gode byrom skapes hvor folk møtes. Ballbaner og folkekjøkken for internasjonal matutveksling er blant de beste møteplassene vi har. En feministisk byutvikling vil gjøre Bergen til en mer tilgjengelig by, der folk når det de trenger til fots, på sykkel – og i rullestol.

    Den berømte tidsklemma er ikke kjønnsnøytral. Vi vil ha timinuttersbyer, der alt vi trenger i hverdagen ligger i gangavstand innen ti minutter. Det er ikke nytt i verdenssammenheng, ikke engang i norsk sammenheng. I Stavanger går Høyre til nyvalg på en plan om å bygge sin by etter denne modellen.

    Timinuttersbyen vil gi et mer likestilt familieliv. Jobb, skole, barnehage, handel – vi bruker for mye av tiden vår på å sitte i bilen og se nervøst på klokken. Hvem bringer og henter? Hvem skal handle i dag? Rekker jeg løftet om å lese på sengen? Rekker jeg å ta en kopp kaffe med bestemor? Timinuttersbyen gir mer tid til samvær.

    En kompakt timinuttersby er også en mer klimavennlig by. Dårlig luftkvalitet rammer særlig de av oss med svakere helse, men ingen skal måtte bli hjemme fordi bilene fortsetter å forpeste byluften!

    Timinuttersbyen er ikke svaret på alle våre visjoner. Mye mer må snus og vendes på. Vi må fjerne eksisterende «gettoer» der kommunale boliger ligger i klynger, og hvor sterkt traumatiserte flyktninger bosettes vegg i vegg med tunge rusmisbrukere. Vi må bygge langt flere boliger for dem som ikke har egne midler til å huse seg selv og sin familie i dagens knallharde boligmarked. For å oppnå dette kan vi ikke lenger stå med luen i hånden og fri til små lokale utbyggere.

    10 punkter for en feministisk byutvikling:

    1. Vi vil stille krav om at det skal finnes skoler, barnehager, eldreomsorg, lekeplasser, ballspillarenaer og kollektivtilbud – før vi tillater nybygg.
    2. Vi vil stille krav til at alle utbyggere, store som små, setter av en viss prosent av sine boenheter til dem som står i kø for å få kommunal bolig.
    3. Vi vil ta tilbake planleggingsmakten ved først å kutte antallet dispensasjoner.
    4. Vi vil flytte godsterminalen, rive Bygarasjen og fjerne Dokken som havneområde.
    5. Vi vil ha flere bilfrie soner, blant annet på Klosterplassen på Nordnes.
    6. Vi vil ta i bruk allmenningene våre som fellesareal for folk og frivillighet – se til Os!
    7. Vi vil omdisponere parkeringsplasser slik at tiltak som Bildeleringen kan overta disse. Ulike former for sosial delingsøkonomi må inn i byplanleggingen fremover.
    8. Vi vil ha trygge sykkelveier og gode parkeringsmuligheter for sykkel.
    9. Vi vil vekke til live døde grøntarealer og skape liv – la oss begynne med Slettemarkene!
    10. Vi vil utvise nulltoleranse for diskriminerende reklame i byrommet.

    Kommer Feministisk initiativ inn i bystyret etter valget i høst, er det denne byen vi vil tegne og tale om. Det er på tide å se Bergen med rosa briller!

    Kronikken er skrevet av talspersonene Hanne Beth Takvam-Borge og Anette Basso.

    Les også om Feministiskt initiativ (Sverige) sin samfunns- og boligpolitikk
    Les også Håvard Haarstad og Tarje I. Wanwik ved UiB sin kronikk «Vi trenger 10-minutters-byer»
    Les også Kommunal rapport om gangbare byer

    Read More

    Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson og listekandidat ved #valg2015. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 27.03.15.


    Svar fra en rosa panter

    Kun Feministisk Initiativ løfter likestilling opp og øverst på agendaen.

    Hilde Sandvik kaller det knapt én uke gamle partiet Feministisk Initiativ (Fi) en rosa panter på jakt, og spør hvorfor «venstresidefeministane ikkje heller stør opp under Sosialistisk Venstreparti i staden».

    La oss først slå fast det Hilde Sandvik også vet: Feminister finnes ikke bare på venstresiden av norsk politikk. Feminismen i dag har mange fasetter. Dette demonstrerer også kandidatene som stiller til kommune- og fylkestingsvalg for FI. Kandidatene våre er kvinner og menn, franskmenn og sunnmøringer, studenter, arbeidere og pensjonister. Noen har erfaring fra politikk og kvinnesak, andre har tidligere vært medlemmer av Rødt, Venstre og SV.

    Vi har ulik kunnskap og ulike hjertesaker. Fra normkritikk i skolen til kampen mot vold mot kvinner – vi er alle feminister, antirasister og klare for å ta steget inn i de rom der makten er samlet. Vi står stødig på en feministisk plattform og skal sile all politikk gjennom et likestillingsfilter – fra samferdsel og byutvikling til helse og velferd.

    Fi vil utfordre og støtte. Ikke bare SV, men alle partiene. Vi tar ikke et steg til høyre eller til venstre – men et steg fremover. Svenske Fi har uttalt at de gjerne tar likestillingskampen sammen med liberale, grønne og sosialistiske feminister. Det synes vi er et godt utgangspunkt.

    Vi skal snakke om feminisme og behovet for et mer likestilt Bergen og Hordaland. Vi går til valg på en trygg og tilgjengelig by. SV får bruke sine krefter på å snakke om SV sin politikk. Vi kaller oss begge feministiske partier, men kun FI løfter likestilling opp og øverst på agendaen.

    Til syvende og sist er det folket som bestemmer.

    Nå har folk i Bergen og Hordaland muligheten til å velge et blokkuavhengig rosa parti. Et parti som ikke har likestilling som en av flere saker på blokken, men et parti som har likestilling som selve Saken.

    Vi er avhengige av støtte og vi er avhengige av å tilegne oss kunnskap – raskt. For et parti som har rettferdig representasjon som en grunnpilar, må mangfold være mer enn et moteord. Vi vil ikke snakke på vegne av, men med selve stemmen til de som blir diskriminert – på bakgrunn av kjønn, kjønnsidentitet, alder, funksjonsdyktighet, seksuell legning, tro, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap.

    Vi i Fi kommer til å være fullstendig utslitte når valgkampen er over. Vi er feministiske underdogs (eller var det pantere?) med absolutt alt å vinne. FI skal farge Bergen og Hordaland rosa!

    Read More

    Lower Dens har laget en av vårens beste plater. Og en av årets aller beste låter (med tilhørende stilig video). Jana Hunter er mitt nyeste stilikon, og jeg vurderer seriøst en buzzcut. Og en dress.

    Read More

    De siste ukene har vært noen av de mest lærerike og, i mangel av et bedre ord, inspirerende ukene i mitt liv. Denne fantastiske gjengen er blant dem som har jobbet fram Feministisk initiativ Bergen – Hordaland. Nå går mesteparten av fritiden med til å dra på #lyttetur, planlegge strategi, utforme valgprogram, diskutere politikk, lese, skrive og drikke et par øl i ny og ne.

    Så mange nye venner på så kort tid, med så mange erfaringer, meninger og viljer. Jeg føler meg rett og slett priviligert, gira og dønn klar for å gønne på hele veien til valgnatta i september.

    Vi gjør det virkelig sammen!
    Feministisk initiativ

    Read More

    Nå skrives det mye om Feministisk initiativ i mediene. Bra! Vi har allerede sikret oss nok underskrifter til å stille til kommunevalget, noe som gjør femtekandidaten her helt månebedotten. Hæ, skal jeg liksom være med på å føre en valgkamp nå? Hvordan i huleste gjør man det? Veien blir til mens vi løper!

    Valgprogrammet til F! Bergen/Hordaland kommer snart. Først må vi trygge underskriftene våre og samles om hvilke saker vi vil jobbe for lokalt. Vi trenger kunnskap og flere folk med på laget.

    I mellomtiden kan du lese hvorfor vi har startet Feministisk initiativ i kronikken min i Bergens Tidende – jeg er en rosa panter!

    Processed with VSCOcam with f2 preset

    Read More

    Forrige uke spurte jeg om vi vil ha og om vi trenger et Feministisk initiativ i Bergen og Hordaland. Ser ut som om jeg har latt meg overbevise i positiv retning. Femtekandidaten er stolt og glad!

    De siste dagene har gått i en rasende fart og mange tanker har blitt tenkt av flinke folk som gjerne vil stille til valg i september. Stay tuned for mer nytt om Feministisk initiativ Bergen/Hordaland!

    PS. Følg oss på Facebook og Twitter.

    Feministisk initiativ Bergen/Hordaland

    Read More